Treg tørrpuling
Godt plot, kjedelig story.
I en magisk julenatt år 1985 sier venneløse John Bennet til bamsen sin: “I wish you where alive so we could be friends for real!” Resultat? Ønsket oppfylt og en klassisk amerikansk film med halv skru (tenk koffert om du vil).
Så går årene. Den levende bamsen Ted beveger seg fra het superstjerne til hasjrøykende eks-kjendis, og gutten John blir til mannen Mr. Bennet. Et eks-mobbeoffer med litt for bra dame, litt for dårlig selvtillit og en litt for god venn; Ted. Det er hardt nok å kutte båndene til barndommens vaner og uvaner som det er – en infantilinsisterende teddybjørn gjør ikke saken lettere.
Slik fyller leketøyet tre roller: faktisk bestevenn, innbilt unnskyldning og Johns alterego; en armkrok, en rømningsvei og et sted å projisere lyst, kaos og oppvekstvegring. Et klassisk plot og en god idé, idet Ted er en sjeldent velanimert teddybjørn med et humant fjes og en menneskelig hjerne. Legg til at stemmen tilhører skaperen selv, Seth MacFarelane, og vi har en oppvekstfilm med gode forutsetninger for å kunne tilby en ny vri på en klassisk genre.
Og likevel går det galt. Jeg ler ikke av alle de interne vitsene med 80-tallet som referansepunkt, Flash Gordon-jokes osv. Jeg ler heller ikke av Johns bortforklaringer til sjefen for det trasige bilutleiebyrået han jobber for, og jeg ler dessverre ikke – motsatt av hva jeg hadde trodd – av Teds endeløse glede over å oppdatere konseptet “grovis”. Problemet? For repetitivt, for konvensjonelt og for få overraskelser. Det holder dessverre ikke at Ted – en teddybjørn! – harver over byens løsaktige damer med fynd, klem og en pastinakk der leketøysprodusenten ikke har utstyrt bamsen med en penis – når ikke bamsen selv er spesielt morsom. Sagt på en annen måte; Ted er ingen Ricky Gervais, men en Rorbudeltager. Likandes fordi han er med og holder det gående, men morsom? Nei.
Da hjelper det heller ikke at Mark Wahlberg gjør en hederlig prestasjon som søt, usikker og famlende gutteman og at Mila Kunis er en god kjæreste, både for John og filmen.
Legg til at spilletiden er gjort for lang med en unødvendig bihistorie, og Seth MacFarelanes spillefilmdebut – motsatt av hva man kunne forvente – har blitt til et skuffende bekjentskap. Som Ted.
Ragnhild Brochmann
Premiere: 10. august
