Gode, gamle John Connor. Ute i felten, på en støvete grusvei. Mens han rutinert rigger til ei lita maskin-snare. På den medbrakte kassettspilleren durer hans barndoms store slager You Could Be Mine. Og, bang, så smeller et bytte i revesaksa. Og med kyndige hender og den eminente tekniske know-how’en vi vet han har hatt i fingrene siden ungdomsårene, kobles roboten om til motorsykkel. Og så freser John av gårde, mannen kan jo som kjent kjøre sykkel.
Jo da, dette er John som vi kjenner ham. Nydelig traktert av Christian Bale. Som seiler opp som blockbusterns store frelser. Først tok han Batman tilbake inn i mørket hvor The Dark Knight hører hjemme. Og nå reintroduserer han det apokalyptiske alvoret i Terminator-sagaen. Med en slik bravur at den eneste som er bitter, må være stakkars Edward Furlong. Altså John Connor fra T2, Bales jevnaldrende, som for skams skyld burde stått først i køen til denne rollen. Men nå ble det Bale, og det er fint. Og han er langt fra det eneste som fungerer i denne episke og ganske praktfulle sci-fi balladen.
Året er 2018 og mennesker slåss mot Skynet i en post judgement-day verden. En voksen John tumler rundt i motstandskampen som profetisk ledeskikkelse. Mens faren hans, Kyle, ja han har han ikke møtt enda. Og han er jo bare en purung tenåring, ikke ulik sønnen sin da han var på den alderen. Corny? For de av dere som ikke kjenner greia, er det ikke plass til å begynne å forklare her. Mens for alle oss andre, er det bare å gni seg i hendene: Skjebneendring, manipulasjon av tid og den slags er jo en av de to grunntemaene i dette universet. Og den ivaretas utmerket her.
Den andre bærebjelken er selvsagt forholdet Menneske vs. Maskin. Og også denne tematikken dyrkes videre på en riktig vellykket måte. En ny type cyborg introduseres, og da vi jo befinner oss i tiden lenge før T1000 (T800 er i den avsluttende designfasen) er det på en måte en gammel nyhet vi serveres. Men det fungerer fint, og Marcus Wright går rett inn i en kategori sci-fi karakterer som inkluderer herremenn som Roy Batty og Bishop. Vi sier ikke mer, de skolerte av dere vet allerede godt hva det dreier seg om.
Terminator Salvation forvalter altså den ideologiske arven med respekt og dyktighet. Men dette er også et av de aller beste actioneventyrene som har vært produsert de siste årene. En gjennomgående vilje til å blande CGI og make-up, rendringer og stuntmen, piksler og set-design, gjør at filmen fremstår med en taktil troverdighet som i stor grad er fraværende på den store scenen.
Actionsekvensene er utpreget spektakulære, men teknologien brukes til å gjøre dette til film mer enn introen til Halo 3. Som gjør at dette ikke er så veldig langt unna toppscore. Referansene til tidligere filmer kommer tett, men er ikke påtrengende eller upassende. Og når prototypen på T800, selvsagt i Arnies skikkelse (hvem ellers!?) dukker opp, ja da er det faktisk en solid dose logikk i det hele.
Allikevel er det noen mangler, og det jeg savner mest, er den definerte skurken. Arnold fra eneren og Robert Patrick fra T2 gav maskinenes nådeløse kynisme en innpakning som konkretiserte all faenskapen de står for. Gav den et ansikt, noe å frykte. Det mangler her. Jeg forstår at konseptet med å la Connor flykte fra en tilsynelatende usårbar dødsengel filmen gjennom er noe utbrukt. Men en antagonist må til. Ellers blir fienden bare et abstrakt begrep, ond og ubehagelig, men ikke direkte skremmende.
Utover dette: Terminator Salvation er en overraskende god film. En verdig oppfølger. Som klarer det Rise of the Machines aldri var i nærheten av: Å gjøre Terminator-sagaen. Til en trilogi.
