I 1995 måtte alle tenåringsgutter med boblende hormoner få med seg filmen Species for å se Natasha Henstridge naken, tidvis med dataanimerte kroppsdeler. I år er det Silje Reinåmo som tusler naken rundt en hel film, til tider med dataanimert hale.
Frøken Reinåmo håper dette blir hennes gjennombrudd. Det gjør jeg også, for ho er ei flott dame som jeg gjerne vil se mer av (selv om jeg i og for seg ser alt i nesten 80 minutter). I en perfekt blanding av å være søt og sexy, sårbar og farlig, leverer ho en knall prestasjon uten å si et eneste ord. Hun spiller på det sensuelle uten å være pornografisk og gjør meg faktisk litt fjortisforelska igjen.
Hovedrollene er derimot to karer fra “No Shit Vaskeservice” som skrubber vekk et lik i en hytte. Der oppdager de en skjult kjeller med en Evil Dead-inspirert kassettspiller som forteller om den mystiske huldraskapningen. Kjemien mellom åstedsvaskerne er det som driver filmen, med mange fine replikkvekslinger som lar setninger henge i lufta og drar humor ut av å lese mellom linjene.
“Ro deg ned”, er det første som blir sagt og setter tonen til en ganske stille film som hele tiden ulmer, takket være et spennende soundtrack. Bakhistorien overrasker med en fin twist og man må tenke seg litt om for å skjønne greia, som gjør at det frister å se filmen om igjen. Slutten går litt kjapt og er en smule utilfredsstillende, men avler også håp om en oppfølger.
Thale har vært kjærlighetsprosjektet til regissør Aleksander Nordaas i årevis, der målet har vært å lage en konkurransedyktig kinofilm. Dette har han absolutt klart. Han har skapt en film som underholder nok til at jeg ble sittende ut rulleteksten, med pirrende fjortisminner om hvor spennende det kan være med et sexy kvinnemonster.
