Hva er det som er gøy med en eksplosjon? Jo, at noe eksploderer. Prosjektilene i seg selv er mindre morsomme.
Kaboom! Dash! Slam! Helaftensvarianten av 80-tallets superpopulære helteserie sparker seg selv i gang med å samle troppene. Fire odde, brave karer med ymse ferdigheter og et storslagent action reportoire: Oberst Hannibal Smith, kvinnebedåreren Face, broileren BA Baracus og den helsprø piloten Murdoc. Fire uovervinnelige slagsbrødre akkurat innenfor kanten av loven. Halvt tullehøner, halvt actionhelter. Eller slik var det i alle fall tenkt i 1980. Den gangen vi var mindre, budsjettene lavere og over-the-top-action stadig vekk kunne regnes som en ny og frisk filmgren.
Som Peter “The Bourn Ultimatum” Greengrass’, har Joe Carnhan valgt å legge sin siste film til konflikten i Irak. Krig og elende ikke brukt som politisk kommentatorboks, men som et fengende kulisseland av fotogene sanddyner, U.S. Army-våpen, CIA-agenter, toppgeneraler og arabiske skjeggemenn. Men hvem er venn og hvem er hva? Se det skjønner selv ikke A-laget før det er for sent. Splittet og degradert til lovløse fanger planlegges en passende hevn.
Det kunne ha blitt en fin langfilm. Absolutt. Hadde det bare ikke vært for den ikke-eksisterende dramaturgien. Carnhan bryr seg pussig nok ikke om spenningskurver, kvikk dialog og karakterbygging – alt det som gjør action kult og konvensjonell film gøy. Isteden får vi servert en endeløs parade av frittstående action. Selve historien – eksplosjonen som skulle ha gitt delene liv – kommer aldri.
