“A girl and a gun”. Ifølge Godard alt du trengte for å lage en film. Men egentlig behøver du ikke mer enn George Clooney i en god dress. I The American får du uansett begge deler, vår tids eneste filmstjerne pluss jenta og våpnene. Og det er dét: Ingen forstyrrende krimskrams eller dikkedarer i en sjangerhyllest av det underkjølte slaget.
En leiemorder opplever livet tomt som en brukt patronhylse, og skjønner midt i et oppdrag at dette blir det siste. Men arbeidsgiveren ser seg lite tjent ved at vår mann skal kunne sitte på rivieraen med en GT og fortelle røverhistorier fra sin yrkesaktive karriere.
Låter det kjent? Det er meningen. Corbijn har laget en definitiv sjangerhyllest. Og de mange åpne rommene i denne saktemalende filmen fylles effektivt av spøkelsene til Alain Delon, den unge Michael Caine og alle de andre gamle gigantene fra europeisk action. For The American er ingen typisk yankee. Han blir det da alt annet i filmen definitivt tilhører Den gamle verden.
Men dette er langt mer enn resirkulert filmhistorie. Corbijns film handler like mye om å komme tett på tilstanden til en mann i konstant dødsfare; eksponert akkurat i det øyeblikket i livet hvor han forstår at han ikke er likegyldig til alt og alle, og at han godt kan tenke seg å leve en god stund til. Dette er heller ikke noen spektakulær nyvinning, men det gjøres så bra at det nesten føles slik:
Med en utrolig pittoresk men ikke unødig estetisert italiensk landsby som bakteppe utøver en fullkommen profesjonell sitt håndverk. Hvilket hovedsakelig handler om å skru sammen et godt våpen, kontrollere sin egen paranoia og styre unna det store tabuet, kjærleiken, hvilket selvsagt er like umulig som det alltid er. Ispedd et par drap, naturligvis, men dette er korte glimt i en frenetisk stillhet i motsatt til hva vi er vant til.
Lavmælt refererende og ekte engasjerende på en gang. I en nesten uhyggelig stilsikker affære for alle som virkelig liker film.
