Sanne historier i USA er noe ganske annet enn Europeisk realisme. Litt som Bjørnson vs. Ibsen. Heltehistorier til inspirasjon vs. avdekking av livsløgner og samfunnets svakheter stilt i relieff. Vi skal ikke gjøre et polemisk krumspring og si at Bjørnstjerne var den største av de to, men vi drister oss til å påstå at han, og hans tilnærming, ikke var helt ræva. Bare for å imøtekomme fordommene deres med en gang.
17 år gamle Michael er ikke akkurat en glad gutt. Født og forsømt i gettoen. Fortapt – men ikke redningsløst. For den rike, ultra-vellykkete Leigh Anne snubler over ham, hjemløs og tynnkledd i regnet. Hun spontanadopterer, hjem til mann og tenåringsbarn. Resten handler om nyfrelste samaritaner som sliper en diamant. Eller en ydmyk helgen som sendes for å frelse en åndelig forvitret familie.
Eller begge deler, selvsagt. Moral i høgda og bredda, men absolutt ikke uten ironi og glimt i øyet. The Blind Side er amerikansk og glatt som en nylakkert Cadillac. Men filmen føles like mye som et portrett av det erkeamerikanske som en erkeamerikansk film.
Og det at dette er sant, suksess og kamera på stativ til tross, gjør jo ikke automatisk en god film. Men det er det altså. Sandra leverer noe helt vannvittig, som storytelling er det lytefritt og akkurat passe utfordrende. Og du tror du ikke komme til å engasjere deg, jeg vet det, men der tar du altså feil: Du kommer til å heie og juble så popkornet spruter.
