I stedet for å skrive en anmeldelse om hvor usigelig intetsigende denne filmen er, for det er den virkelig, får dere ha meg unnskyldt når jeg i det følgende vier et ganske snevert aspekt det meste av oppmerksomheten. Men for ordens skyld:
Enda en post-apokalyptisk ørken. Nesten alle mennesker er døde, de som er igjen har gjort tilværelsen om til et slags Mad-Max laiv-prosjekt. Denzel er snill og religiøs, Gary Oldman en ond ateist. Disney bak spakene. Gjett hvem som vinner.
Men så mye patos som bare kristenmannsblod kan romme, gir samtidig plass for en del ufrivillige morsomheter, da særlig én: frøken Solara. Det at kvinnelige skuespillere castes for utseende og ikke skills er én ting. Mila Kunis er uansett ikke den verste. Men rollen hun spiller, ordene hun sier og klærne hun har på seg!? Jeg satt og lurte på om det fantes bare én detalj i hennes samlede fremtoning som gjorde at man hadde fattet mistanke at noe skurret hvis nøyaktig den samme skikkelsen hadde figurert i en backpackerfilm satt til 2008. Der den trygge landsbyen var byttet ut med Beverly Hills og veien i det ukjente med en tur til Thailand. Og kom frem til at nei, alt er helt identisk, 100 år og utslettelsen av vår samlede sivilisasjon til tross. Den lille detaljen med at hun ikke vet hva en bok er, gjør på en måte likheten fullkommen.
Trippende rundt i designerjeans, semskete lærstøvletter, skjerfet elegant drapert og solbriller fra Pradas siste sommer-kolleksjon, høymoralsk og naiv. Ikke det mest troverdige bildet på menneskehetens endelikt. Eller kanskje det er nettopp det det er.
