Herlig suppe, der alle mareritt blir virkeliggjort.
Fem collegeungdommer på en øde hytte langt inne i skogen. Høres det kjent ut? En blond babe, hennes quarterback-kjæreste, lesehesten som jo egentlig også er en babe, bare ikke så blond, dophue-kompisen, som alltid er med, og han “nye” på fotballaget. Dette er så klassisk horroroppsett som det kan få blitt. Vi har sett det tusen ganger før, i alt fra Fredag 13. til Evil Dead og i alle filmer der ordet “Cabin” er med i tittelen. Her er vi på kjent grund tenker vi … Feil! Ingenting er som du først tror i denne historien.
The Cabin in the Woods er skrevet av kompisene Joss Whedon (Buffy, Firefly, Serenity) og Drew Goddard som har skrevet for tv-seriene til Whedon samt en rekke episoder av Lost og Cloverfield. Goddard har også regi på The Cabin in the Woods så vi har å gjøre med bransjens kanskje mest nerdete gjeng å gjøre. Når vi er i Lost-land vil vi ane at noe uforklarlig skal skje, og fans av Whedons og J J Abrams verdener blir ikke skuffet. De som forventer seg en fokusert klaustrofobisk historie om farene ved isolasjon i skogen og en moden psykologisk skummel film, vil neppe få det de forventer.
The Cabin … er ikke skummel. Den er derimot en tidvis hylende morsom, beksvart og nihilistisk komedie; blodig og overraskende. Tenk The Cube blandet med Resident Evil, Truman Show, The Ring og alle filmer med hytter i skogen. Ta med humor ala The Office og Tucker and Dale Vs Evil så har du resultatet.
Jeg bryr meg ikke noe særlig om karakterene som får gjennomgå i filmen, men det tror jeg faktisk det ikke er meningen at jeg skal gjøre heller. Se filmen og du vil forstå hva jeg mener. Filmen er ikke noe mesterverk, og plottet faller litt mot slutten, men da har vi vært med på så mye gøy at det er tilgivelig. Skuespillet som ungdommene i hytta leverer er ganske slapt, men se opp for karakterene Sitterson (Richard Jenkins) og Hadley (Bradley Whitford), de er filmens virkelige stjerner.
Jan Wilhelm Andersen
Premiere 11. mai
