Etter suksessen med de to foregående filmene, vil de aller fleste se The Dark Knight Rises samme hva hele verdens kritikerkorps måtte mene om den. Derfor vil jeg isteden forsøke å senke forventningene noen hakk. Filmen er en velfortjent femmer og fansen vil nok ikke bli skuffet, men den klarer ikke helt å nå opp til forløperne sine.
Først å fremst er det ikke så mye av Batman. Det varer i nesten tre timer, men det tar svært lang tid før Christian Bale kler på seg flagredrakta igjen. Likevel er det så mye som skjer og så mange historier som skal spilles ut, at timene flyr forbi. For å få tid til å fortelle alt holder filmen et særdeles høyt tempo, men til slutt føles det likevel som en del ikke har fått plass.
Heath Ledgers udødelige prestasjon i The Dark Knight er vanskelig å toppe. Tom Hardy har vist fremragende skuespillerevner flere ganger før, blant annet i Bronson og Warrior, men mister mesteparten av utrykket under masken han bærer som superskurken Bane. Motivene hans – kaos, revolusjon og en pussig variant av “folkestyre” – er også noe unødig tåkete.
Det tekniske er upåklagelig. Christopher Nolan er beryktet for å ville bruke minst mulig dataanimasjon, noe som merkes på storslåtte actionsekvenser og en fantastisk følelse av at Gotham City er en ekte by. At han også er en av de største motstanderne av 3D, betyr en sjeldent deilig blockbuster som utnytter to dimensjoner til sitt fulle og som aldri støtter seg på effektfulle gimmicks. Filmen er da også – pris herren! – skutt på vanlig, gammeldags film.
Noen siste ert i epilogen om hvor historien fortsetter videre varsler imidlertid ille. Jeg håper de holder seg til planen om at dette er den siste filmen i serien og lar læderlapplynvingen forlate lerretet med plastikkørene høyt hevet.
