Tolv år etter at Will Smith gjorde seg klar til å, sitat fra den norske tekstingen: “sparke E.T. i rumpa” i Independence Day, er menneskeheten igjen på randen av utryddelse. Men mye har hendt siden sist: Utomjordlingene er ikke lenger onde imperialister, men del av en interplanetarisk miljøbevegelse. Og hat og blodtørst hos jordboerne byttes med ydmyk anger og løfter om bot og bedring. Og Will er byttet ut med sønnen Jaden som i likhet med paps opplever litt solid nærkontakt av tredje grad.

En annen som krysser sine egne spor, er selvsagt Keanu i rollen som en galaktisk Fredrik Hauge, Klatuu, fra det ytre rom. I likhet med glansnummeret som Neo, må vår mann fødes inn i vår verden på ny som et skrukkete, hårløst vesen. Og igjen er det frelse og lutring som står på dagsorden.

Og om ikke disse historierefererende punktene var nok, er også filmen i seg selv en ren remake av en 1951-filmatisering. Atom-trussel og McCarthy er byttet ut med Patriot Act og global oppvarming. Men en enorm, menneskelignende kyklop av en robot opptrer av en eller annen grunn i mer eller mindre uforandret fasong. Et av mange, mange elementer som sløver denne filmen og gjør den til en matt og umotivert luftspeiling av sci-fiens gullalder.

Der det å caste en matlei Keanu Reeves i hovedrollen kanskje er den aller største brøleren. Men filmens innledende scene hvor aliens tar DNA-prøver av 1928-Keanu for fremtidige kloninger er i alle fall en plausibel forklaring på mannens utenomjordiske motstand mot naturlige aldringsprosesser.