Selv om øyeblikket fort er overstått, er det en episk, popkulturell opplevelse å skue Arnie, Willis og Stallone i samme billedramme. Et bud på å hvordan actionfilmisk selvironi ser ut utenfor komedien. For de mindre eksplosjons- og kulekåte, har denne syke 80-tallsfesten ellers lite å by på.
Tøffe tryner, overarmer, automatvåpen, biljakter, hopping på fly i fart. Oneliners. Nok testosteron til å sprenge oss tilbake til middelalderen. Stallone har valgt å feire actionfilmen med en klisjeparade som er stort sett verdiløs, annet enn som kulturhistorisk kommentar. Hvordan ser 80-tallet ut med 2010-tallets teknologi, liksom. Mest av alt ville han vel bare ha det artig med Mickey Rourke, Dolph Lundgren og gutta.
Plottet er jo egentlig ikke viktig, men gutta er leiesoldater og oppdraget går “to hell and back”. Noe med å velte en stygg diktator på en caribisk øy. Og så, plutselig er ikke alt så enkelt som det ser ut. Men så vanskelig var det nå ikke likevel. Vi bare heller bensin på og sprenger de i lufta. Skyter litt. Og, ja, så var det en dame med lange ben som skulle reddes. Dattera til diktatoren, faktisk. Tricky.
Når gutta mimrer over tidligere haraball hvor blodet fløt, er det samtidig som om Lundgen mimrer over den gang han slo Rocky helseløs, sånne ting er jo litt moro. Og dette er nok ikke det siste vi kommer til å se av sentimentale, udistanserte 80-tallspastisjer. Men her er det likevel en alt for dårlig unnskyldning for å lage film.
Mye stål, minimalt med kjerne, i filmen hvor Van Damme takket nei til en rolle fordi karakteren savnet substans. Historisk.
