Lowell, Massachusettes, en gang fødested for Jack Kerouac, siden industriby i bakleksa med arbeidsløse crack-huer og andre white trash kasus. Opp av denne sumpen gror Mickey Ward, som skal lykkes med å sette Lowell på kartet når han denger ned Arturo Gatti i ringen.
Ekte amerikansk helteepos, med andre ord. Og det er jo ikke akkurat fordi vi ikke har sett en boksefilm før. Mot dette har regissør og manusforfattere riktignok et hederlig forsøk på bot: å forankre underdogtruestoryen i laminatversjonen av Family ties. Ward er ikke bare sosial underdog, han er underdog i hele familien, hvor mor holder pisken, de syv hjemmeboende søstre nikker enige og fallerte junkiebror lager treningsprogram. Som sistenevnte gjør Christian Bale en av sine bedre roller, i talende manisk kontrast til introvert hardtslående lillebror Mickey. Og Mickey, det er Marky Mark i tilsvarende fornøyelig underspill. Storebror lever på tapte drømmer, og det er ansporing til interessante familiedynamikker her, men før vi rekker å synke ned i elendigheten, har kontrasten for/imot erstattet skildring av kompleks menneskelig kjærlighet. Og vi er tilbake ved helteeposet. Som vi har sett før. Denne gangen uten slomo, riktignok.
Severdig er det, ikke minst fordi Hoyte van Hoytema er med på foto – sist sett bak linsa i La den rette komme inn. Sammen med skuespillprestasjonene blir dét teltstangen som holder den resirkulerte duken oppe, mellom flat belysning, fyldige frisyrer, stonewash-jeans og mye annen fråtsing i hvitsøppel-estetikk.
