Vi tar: ett stykk kupert ørkenlandskap, ett svart damplokomotiv, ett bevæpnet følge til hest og en nervøs togkupé. Så: Skuddene knaller, lokomotivet stanser, røverne entrer og kvinnene skriker. Før døra til verditransporten har blitt splintret til pinneved vet vi hvor vi er. Vi er i Det Ville Vesten – eller Østen.
The Good, The Bad, The Weird er koreanske Kim Jee-woons westerndebut og et ærlig forsøk på å blande en velkjent amerikansk genre med asiatisk kampsortfilm av det humoristiske slaget. Alt pent pakket sammen med lange nikk til Sergio Leones klassiker og et friskt bakteppe av 1930-tallets lovløse Manchuria og et okkupert Korea et sted i det fjerne. Med andre ord; et gammelt teaterstykke oppført foran nytt sceneteppe.
Det starter godt. Filmfotografen kliner til med en seig panorering over lange jernbanelinjer. En gribb grafser til seg et råttent kadaver og svusj – så er vi over på togrobberi og opptakten til en kvikk shoot out med krutt i. Men så stopper det liksom opp. Akkurat som toget. Vi ser et topphemmelig skattekart – det The Bad har i oppdrag å røve – bli stjålet av The Weird. Mens den som stanset toget, The Bad, blir avspist med et par gullringer. I tillegg stifter vi bekjentskap med The Good, som selvfølgelig er ute etter The Bad som igjen – viser det seg – er ute etter The Weird og ikke kartet hans. Litt pirrende? Litt forvirrende? Nei. Ikke når plot og karakter ikke forandrer seg en tomme fra første til siste kruttsalve.
Se heller traileren. Den har alt som behøves – den vaiende boyband-luggen til The Bad inkludert.
