Hvorfor er eventyr fortsatt best i bokformat? Og fri fantasi i filmform generelt sett forbløffende problematisk? Én ting er at en komplett fabelverden med ildsprutende drager og flygende skip på papir er like ressurskrevende som en kort beskrivelse av Kolbotn Sentrum. Men like viktig: Om det var sider ved skrulleverdenen som i romanen ikke ble beskrevet i detalj, har leseren det privilegiet å aktivt fylle inn eventuelle hull med bidrag fra egen fantasi.
Dette kan man få til i filmformat også. Men det har vist seg ytterst krevende. Og Terry Gillham har aldri vært noen kløpper i denne selvbeherskelsens og antydningens kunst. Etter at 80-tallet kulminerte med den flamboyante barokk-kalkunen Münchausen hadde mannen et greit run på 90-tallet. Før han knakk ryggen fullstendig i La Mancha. Resultatet var ikke permanent lammelse, men de siste kunstneriske nervene ble nok kvestet for godt.
Imaginarium er et vidløftig, svulstig og patosfylt foretak. Stormannsgale ambisjoner, litt for mange kjente kompiser og den cocktail-filosofiske innsikten man kan vente fra en utbrent Hollywood old timer som litt for få tør å motsi. Konkretisert i lemfeldig behandling av (u)dødelighet, Djevelen og der Geisterwelt i alminnelighet. Rendret ut i Pirates of Caribbean-look. No good.
Og enda et eksempel på at datagrafikk er fantasy-sjangerens store Nemesis. For Gillham er nok toget gått. Men måtte en omtenksom sjel vise denne filmen til Tim Burton, slik at han får byttet tilbake fra PC til pappmasje. Fra kitch-klovn tilbake til filmkunstner. Alice i Eventyrland neste film ut. Herregud, jeg gruer meg.
