Blant det nye årtusenets bølge av remakes må dette være en av de mest dumdristige, megalomane og overflødige. Så lite spekulativt er det heller ikke, ettersom de innebygde show-off-kvalitetene nærmest er dømt til å imponere hopen åkkesom. Likevel er The Karate Kid anno 2010 verken lettvint blockbuster eller sjarmløs pastisj. Og det er ingen liten bragd.
Hvordan? Den erkeamerikanske fortellingen om å nedlegge egne redsler, er flyttet fra romantiske californiske strender og backlots til et autentisk Beijing. Det gir et gatebilde med labyrintiske hutonger som skapt for katt-og-mus-lek og et usammenlignbart visuelt alternativ til originalen. Legg til Den forbudte by, muren, og et par fine templer, og selv en tiåring bak kamera ville få i det minste et par spektakulære tablåer. Karate kid blir Kung Fu kid, og i klimakset får vi en freidig oppdatering av det ikoniske trane-sparket. Same story, men nytt kreativt innpakningspapir, og karakterer det stort sett er mulig å leve seg inn i, inklusive eks-klovnen Jackie Chan. Og, som Chan maser om i hvert bidige junket-intervju, sønnen til Will Smith har da lært seg imponerende mye Kung Fu på tre måneder.
Lite filmtriks altså, og mye realisme. Faktisk såpass at slåss-scenene til tolvåringene føles minst like brutale som i voksenverden, og det er kanskje litt heftig for en familiefilm som på alle andre fronter cruiser stødig i Disney-land. Ellers er det fortsatt en rørende, og naturligvis rablende usannsynlig, underdogfortelling.
NATT&DAG møtte regissøren av The Karate Kid; Harald Zwart
