Nic og Jules har to barn unnfanget ved samme sæddonor, og utgjør teamet “the moms“. N+J=sant, men da barna kontakter sin biologiske far, Paul, snus familieidyllen på hodet.
Ikke at det er noe gærent med Paul! Han er driiitkul: kjører motorsykkel, eier øko-restaurant og elsker damer. “I love lesbians!“ sier han til the moms, som i all sin imøtekommende perplekshet har invitert ham på middag. Nics skuffelse over donoren som har materialisert seg, en college-dropout, kan ikke skjules. Studerte han allikevel ikke statsvitenskap, slik han skrev i donorprofilen?
Mens kritiske spørsmål hagler fra Nic, kan Paul lettere forholde seg til likesinnede og spontane Jules, som nylig har startet landskapsdesignfirma. Selvfølgelig har Paul en hage han trenger å fikse! Fra balkongen observerer han Jules i arbeid: svett, heit, rørleggersprekk. Haba-haba! P+J=sant. Filmen er ganske morsom.
Problemet er at filmen vil vi skal ta den seriøst. Fordi den er noe mer enn det ordinære familiedrama; et lesbisk familiedrama. Men er det nok å bytte ut den typiske mannerollen (du vet, han som er utro, nesten ødelegger familien, angrer, får tilgivelse) med en lesbisk kvinne? I et velkomment forsøk på å bringe noe nytt til lerretet, har Cholodenko dessverre bare resirkulert velkjente konvensjoner og handlingsforløp.
