Men, er det ikke …? Jo, sannelig er det Hannah Montana. Disneys spin-off Touchstone gjør et forsøk på å lansere gullgruven utenfor tween-segmentet. Med et repertoar av pompøse family values som glidekrem og like mye tyggemotstand som softis i beger. Republikansk tv-kampanje, altså.
Miley Cyrus (eller Destiny Hope Cyrus som er fødenavnet hun ble gitt av foreldre med et alarmerende prematurt ambisjonsnivå), er skilsmissekasus Ronnie – før; vidunderbarn på piano, opplært av far, nå; vilter tenåring med svart kajal. Hun er ikke snill mot (den som alltid usannsynlig selvstendige og veslevoksne) lillebroren, men hun er snill mot dyr da. Hun redder til og med et lass med skilpadde-egg fra å bli spist av olme beist. Og jammen scorer hun småbyens hunk i samme farta. Og blir heldigvis venner med far. Det er nemlig hans siste sommer. Og tror du hun begynner å spille igjen?
Ok at film er business, men dette lukter langt av bestillingsverk, på alle nivåer i produksjonen. Det er sjeldent et godt utgangspunkt. Forutsigbar historie, forutsigbar moral, og en arkaisk forestilling om at de rike og pene er de gode og verdige. Her skal ingen publikumsgrupper støtes vekk. Og det gjøres ved å servere et komplett hån mot ethvert tenkende individ. Hva gjør denne filmen på norske kinoer, når vi ikke engang får se Jarmusch’ Limits of Control?
