Jeg har ofte tenkt på The Hours som den eneste engelskspråklige filmen fra dette tiåret jeg virkelig liker. Vel, i så fall er det nå to. Igjen er det Stephen Daldry, Oscar-vinnende skuespillerinner og prikkfri roman-adapsjon som ligger til grunn. I en film som får meg til å huske på hvorfor jeg foretrekker film fremfor alle andre medier:
De ekstreme mulighetene til å fremvise kompleksitet. Flere lag simultant. Samtidig som den emosjonelle nerven ikke kommer i klem. Og Stephen er skamløs han; dette er drama og tydeliggjort fiksjon; en aldeles nydelig konstruksjon. Ikke mer overflate-realistisk enn The Hours var det.
La oss illustrere motsatsen ved helvetsfilmen The Wrestler: Kvasi-realisme og hykleri som låner et filmformat forbundet med kvalitet for å levere en sjelden perlerad banaliteter, gjennomsiktige personportretter og generell svada: En gjennomfalsk verden sminket opp som sannhet.
The Reader er helt motsatt. Virkelige mennesker fremstilt gjennom et fokusert, destillert og bearbeidet univers. Fordi det er den eneste måten å si noe sant på. Mine ord? Nei, jeg parafraserer Andre Bazin fra What is Cinema? Den Franske Nybølgens startskudd.
Om det stemmer? Vel, The Reader er ikke en så opplagt tolkning av sitatet som Godard. Men så har da verden gått videre. Og The Reader gir Bazins poeng ny relevans. På mest mulig elegant måte.
