15 år gamle Cherie Currie har alkispappa og lite å tape, kombinert med et pent fjes, Bardot-møter-Bowie-look og generell Lust for Life. Oppdages på en lokal klubb; dressers og dyttes fremst i tidens første brennheite jenteband med en mic i handa og stjerner i øynene.
1975: Rockeklisjeene er ikke klisjer enda og drømmer er til å tro på. Og ja, det står skrevet i rockestjernene hvor dette vil ende – uten at det skjemmer filmen. Dessuten er ikke dette en film om én skjebne, men to: For om Cherie er fjeset til The Runaways, er Joan Jett hjertet. Filmen er hennes og Cheries felles dannelses-rise and fall – der noen skal stable seg på bena igjen for å selge titalls millioner plater. Mens det for andre simpelthen handler om å overleve.
En veldig sann historie, dette, men å sortere essens fra ad-hoc i kaotisk punk-fortid kan umulig ha vært enkelt. Og her har Sigismondi gjort en glimrende jobb, sikkert godt hjulpet av fru Jett som selv produserer - og fru Currie hvis biografi manus er basert på. The Runaways er konsis og fokuserer stringent på det tette vennskaps/ kjærlighetsforholdet mellom den harde, ambisiøse Joan og produktet, partyprimadonnaen og posøren Cherie
Utover dette er det plass til en kynisk produsent og Cheries tvillingsøster, og ved hjelp av disse enkle komponentene – samt musikk, dans og drama – skrus det sammen en veldig velproporsjon ert film: Nær men nostalgisk, romantisk men rå.
