Frank Miller satser som regissør i et Hollywood, som ikke bare er ny gjenvinningsstasjon for tegneseriestriper, men også åsted for neo-noirens stadig mer svulstige refleksivitet og en postmoderne sentrifuge som snart trenger nytt navn. Nå er Millers egen seriestrek ikke just cinefobic, så det er overraskende nok at forelegget denne gangen er basert på vintagesuperhelten The Spirit, satt i pennen av legendariske Will Eisner, en gang på 1940-tallet. Etter sigende skal Eisner ha vært like viktig for Miller, som Hitchcock for Truffaut, og denne adaptasjonen er like deler ren hyllest og ødipalt utbrudd. Eisners opprinnelige univers og karaktergalleri er gradert i umiskjennelig millersk noir; en dyp tone av svart, smertefull tomhet og hjerteløs avgrunn, som av og til synes klasket på med hele blekkhus av gangen.
Bortsett fra ikoner som fedorahatt og Buick, er det lite vintage over The Spirit anno 2008. Avanserte filmtriks til tross, ekspresjonismen er millimeterpresis og helten, i Gabriel Macht’ skikkelse, er befriende lowtech. Med minimal dominomaske, converse og signalrødt slips slengende rundt halsen spretter han fra tak til tak med bare litt mer spenst enn en rumensk kulestøter. Knyttneven er til gjengjeld steinhard og kjapp. Og med den denger han løs på hovedskurken Octopus (Samuel L. Jackson), som er like forbanna udødelig som han er selv. Hva de egentlig sloss om føles mindre viktig, her er ingen intrikate krimknuter som skal knyttes opp, bare kollisjoner mellom rå krefter, maktbegjær og bitter rettferdighetstrang, lys og skygge, chiaroscuro. The Spirit avled i sin tid som den jordiske skikkelsen til kriminolog Denny Colt, men ble på mystisk vis vekket fra de døde. Etter å ha glimtet inn i evigheten, er selvutnevnelsen som Central Citys fryktløse ridder, det eneste som kan redde han fra nihilismen. Det, og samtlige kvinner han møter, som han forfører med en tenårings dedikasjon og konsentrasjonsevne.
Det er først når den ubotelige trusetyvens ungdomsflamme vender tilbake i form av diamantskurken Sand Saref (Eva Mendes), at The Big Sleep møter Dawsons Creek og flyktig, men ekte kjærlighet. Mulig det høres cheesy ut, og det er helt klart noen detaljer i dette plotet som tøyer grensene for anstendig bruk av klisjeer. Men ikke mer enn det som hører hjemme i en såpass vakker feiring av pulp og B-film. Dialogen og voiceoveren er herlig pompøs, humoren mellom slapstick og screwball. Karakterene står mer i relieff enn det som kjennetegner mange tegneserieadaptasjoner, men er fortsatt ganske flate, og bortsett fra Jackson er skuespillerne rekvisitter i et stilstudium. Men tross alt har de navn som ser godt ut på plakaten. Og ikke engang når tre fjerdedeler av Scarlett Johansson forsvinner bak hornbriller og karikert giftighet, er det egentlig utilgivelig.
Hvorfor ikke? Med Miller har det alltid handlet mest om form, og det er form på en måte som vever seg inn i nervesynapsene og tvinger deg til å se, ikke for å tenke, men for å føle – uforpliktet ondskap, verdenssmerte, begjær etter diamanter, dybdeløst moralsk forfall, alle disse følelsene hverdagslivet frarøver deg, mens du vasker undertøy og kjemper med havregrøtrestene fra frokosten. The Spirit er i sine beste øyeblikk, en feit liten igle som suger seg fast og får blodet til å pumpe rundt i kroppen, som om det skyldtes ekte glede.
