Gid var vi ferdig med sæddonorkomedier. Og Jennifer Aniston. Men siden det er dette The Switch har å fare med, får man pent forholde seg til det. I beste fall er filmen med på å legge hele undersjangeren død, i så fall er jeg svært takknemlighetsorientert. Hovedrolleinnehaverne Aniston og Bateman har fartstid i noen av 90/00-tallets beste komiserier (Friends og Arrested Development), men det skulle man ikke tru – her er de først og fremst to trøtte typer med to trøtte tryner: Kassie og Wally. Med et tilsynelatende uforklarlig ønske om å få barn befinner Kassie seg på sæddonormarkedet. Bestekompisen Wally stiller seg skeptisk til opplegget og blir beordret en time-out som straff for sin sunne fornuft. Så kommer invitasjonen til insemineringsfest(!), og Wally stiller opp som moralsk støtte. Donoren Roland er jaggu der også. Juliette Lewis, i en forferdelig birolle som filmens comic relief, er behjelpelig med å få Wally drita. Men når han oppdager koppen med Rolands små soldater er fristelsen for stor, og innholdet blir raskt erstattet.
Seks år senere flytter Kassie tilbake til New York fra Minnesota med en liten sønn, og gjett hvem han ligner på? Uten romantikk og uten komikk må vi så lide oss gjennom en idiotisk historie for at Wally skal innrømme følgende ovenfor Kassie: Fylla har skylda.
