Andre kapittel i tidenes mest billedskjønne blodsugersaga fortsetter omtrent der det forrige slapp – med hormonberusede tenåringshjerter som pulserende vitner til den endelige og uunngåelige foreningen av veggisvampyren Edward og den varmblodige highschool-jenta Bella. Denne gangen siteres attpåtil Romeo og Julie villig for de som kunne finne på å tro at vi her snakker vanlig fjortisforelskelse. Og det gjøres ikke akkurat skam på parallellen, holder det vel å si.
Med dette utgangspunktet er det nesten ingen grense for hvor mye patos man kan få plass til i dialogen uten at det blir smakløst. Skuespillerne kjemper litt (med ny regissør kanskje), men opprettholder stort sett troverdigheten fra eneren. Det betyr at temperaturen er høy nok til at urformelen fortsatt funker, selv om første del lider litt under separasjonen av de to grunnstoffene: Ed forlater Bella, lidenskap til tross, og påfølgende ti minutter med depping er ni for mange.
Heldigvis kommer indianske varulver og en italiensk vampyrkult inn som nye beist i det vakkermelankolske “highschool møter Twin Peaks”-universet. Det betyr mer livsfare, lojalitetsprøver og – ikke minst – øvelser i selvbeherskelse. Gutter i en viss alder er nemlig fortsatt en trussel for pene piker og sex før ekteskapet en uting, sier en kjapp ideologisk analyse. Har du noen gang lurt på hvordan mormonerporno ville sett ut, har du antakelig svaret her.
I denne trykk-kokeren av pubertetsbegjær og dydighet er det forfriskende nok jenteseksualiteten som prioriteres og gutta som er objektene. Emo-androgyne førsteelsker Edward utfordres av Bellas breiskuldra barndomsvenn Jacob, som mer enn villig byr på et decent vaskebrett – her er sukkertøy til alle, og ingen skuffelser i vente for fansen, som garantert heller ikke vil bry seg om at det ofte går litt kjapt i svingene hva plott og karaktermotivasjon angår.
Er du ikke i segmentet, vet du det med sikkerhet selv. Til å være et spekulativt franchise-konsept, er dette likevel overraskende god underholdning.
