Når tredje omgang mormonerporno tralter videre i den dypmelankolske Forks-regnskogen, er det skuffende nok ingen store overraskelser på menyen. Bortsett fra en over gjennomsnittet plagsom gjeng nyklekkede vampyrer, kjenner vi repertoaret: Highschool-elevene, Cullen-familien, Quiluete-varulvene, Venturi-klanen, hele røkla skal med, men bortsett fra et par sjanser til kreativ cgi-slåssing, gir det ikke mer enn et slapt redigert statistgalleri. Som stort sett må gjøre seg deilig som bakteppe for triangeldramaet mellom dydsmønstret Edward, råtassen Jacob, og den evig plagede Bella.
Tenårenes obligatoriske identitetskrise er ikke grei når man står overfor muligheten til snart å bli gjort udødelig. Og når Bella i tillegg til å ha en aggro vampyrhær i helene, sliter med å komme i buksa på sin kyske utkårne, kan man godt forstå at Jacobs gyldne sixpack lokker. Repetitive erklæringer om den udødelige, usvikelige og akk så perfekte kjærligheten er imidlertid ikke stort å smi en hel film over, og da er de eiendommelige vekslingene mellom trivialiteter og patos heller ikke lenger sjarmerende. Tro mot boka, javel, i frykt for å støte fan-basen, og det er vel et klokt valg pengemessig, men skuespillerne strever med såpedialogen, særlig Pattison. Om Stewart må man likevel si at det er imponerende hvordan hun med sin hakkende mumling klarer å gjøre selv de mest svulstige linjene til troverdige tenåringsbekjennelser.
Blandingen av staut arkaisk riddelighet, romantisering av utenforskapet og en heltinne som er mer opptatt av livet, døden og kjærligheten enn å bli prom queen, er designet til å treffe rett i ethvert bankende emohjerte. Det gjør den etter alt å dømme stadig med samme presisjon som en varmesøkende missil.
Og nå sier ryktene at vi fortsatt har en firer og femmer i vente. Om det betyr gode nyheter for andre enn fansen, investorene, og kanskje Olafia-klinikken, begynner imidlertid å bli gradvis mer tvilsomt.
