The Wolfman plasserer seg i filmkulturen med en holdning som om den var tidenes første varulvfilm. Og det er dristig. Ingen ironi eller ingen referanser. Ingen originalitet eller påfunn. Engelsk 1800-tall, mann blir ulv, ferdig med det. Utgangspunktet for A) en renskåren og djerv fabel om det lyse og onde i alle mennesker. Eller B) en medium engasjerende repetisjon av en bestefarfortelling som alle har hørt før.
Dessverre, det ble svar B), gitt! Og det er mange grunner til det. For det første: Dette er jo en re-make, da selvsagt, av Universal-klassikeren fra 1941. Og med tanke på at historien allerede da var en “Tale as old as Time“ som de synger det i Skjønnheten og Udyret, er den arkaiske holdningen en såpass vågal linje å legge seg på, at den burde vært selve filmens hovedpoeng.
Det er den selvsagt ikke, dette er et forsøk på å tjene penger på det som kan sees som et uutnyttet tvillingmarked til de ekstremt innbringende vampyrene: lycantropene, eller, om du vil, varulvene. De er jo til stede allerede, men er som regel tvunget til å spille annenfiolin, om enn med bravur, som Jacob Black i Twilight. Han har vist at det går an å gjøre varulver sexy. Mens Bencio del Toro gjør her en fremragende innsats for å vise at de ikke behøver å være det. Med mindre det er snakk om å targette jentene med helt spesiell interesse for tarm og tenner. The Wolfman er nok tenkt som Den Store Varulvfilmen. Men blir snarere stående som den siste. I alle fall i denne omgang
Mest av alt fordi den visuelle håndteringen av The Wolfman er helt katastrofal, og hvorfor noen tror at et menneskeansikt med hoggtenner og masse hår ser bedre ut i dataanimasjon enn real-life, er beyond me. Huttetuene viste oss hvor fett CGI og kostyme i combo kan være. Dette er beviset på hvor feil den samme ekvipasjen kan føre oss. Pluss på med masse eksplisitt vold, åpne sår, innvoller og annen graut basert på sønderrevne mennesker som er akkurat like lite skummelt som morsomt – vel så har du en film som famler i blinde etter meningen med egen eksistens.
Dermed blir underholdningsverdien bemerkelsesverdig lav, og med en helt usannsynelig dårlig timet forfølgelsessekvens gjennom London som et tenkt action-klimaks, er det fristende å si at denne filmen er totalt forfeilet. Et inntrykk som forsterkes av at dette egentlig var en to-timer som i siste sekund ble snaua ned til 1 time og 40 min. Forståelig nok, da dette materialet ikke engang kunne fylt en time med action. Men slik filmen fremstår i premiereklar versjon er den nesten verre enn både for lang og for kort, da flere roller og sekvenser blir hengende fullstendig i løse luften. Og selve den indre sammenheng trues med kollaps – et lite mirakel med en så simpel storyline: “Mann blir ulv. Ouch!“
