Darren Aronofsky, mannen bak bl a Pi og Requiem for a Dream, drar til med nok en sammfunnsskeptisk film om amerikanske perversjoner vi europeere kunne advart mot på forhånd. Kanskje har du sett den gamle wrestler-ulken Hulk Hogan klage over mild prolaps og pigmentproblemer på MTV? I så fall veit du hva det går i.
Randy “the Ram” er en skikkelig has-been og han sliter. Det er ikke så rart, siden hans lett parodiske trailer-home-tilværelse handler om verdens kanskje mest tøysete sport. At Wrestlemania fremdeles er den mestselgende TV-eventen i hele Junaiten, ja det får vi nesten bare la henge i lufta her, altså.
Lyspunktet i denne semimørke fortellingen er syvende far i arthuset, Mickey Rourke. Aiai! Rourke vralter omkring som en nøttebrun og anabol bauta og deler ut mythos og patos til alle som vil ha. Med sin egen halvkramme boksekarriere i ryggen, veit han å kommunisere et realt nederlag, og slik pløyes en sårt tiltrengt mellommenneskelighet gjennom både skambleika hår og Def Leppard-nostalgi. Så i kombinasjon med Aronofskys uovertrufne omgang med filmtekniske virkemidler, blir det en grei film av dette allikevel. Ikke noe slag i trynet riktig nok, selv om The Wrestler er ment for å være nettopp det. Men det er det jo sånn det er med wrestling. Det er bare på liksom og alle vet at dramaet er fiksa på forhånd uansett
