Hvisk “blod“, så har du et produksjonsselskap, si “vampyr“ og verdensdistribusjon er et faktum. Mama Mi, hvilken inflasjon.
Og ja, Park har lagd Oldboy og Lady Vengance, han. Men det er vanskelig å se for seg at Thirst hadde funnet veien over halve kloden om ikke dette kunne selges inn som New Moon, avdeling Østen. Vanlig filmpolitikk er vanligvis “La den rette komme inn”, når det kommer til vampyrfortellinger er det snarere: “Let dem opp og slipp dem inn – alle som én!”
Dette vil nok de ansvarlige motsette seg, og én ting har de rett i: Alle gira tenåringer, ro dere ned, dette kan ikke misforstås som Twilight på koreansk. Og det er jo greit. Det at den ikke kan forveksles med så mye annet heller, hadde heller ikke behøvd å være feil. Men det er det altså.
En prest lar seg infisere av en sykdom i et eksperiment, er døende, men reddes av blodet fra en anonym donor. I live, men med stadige tilbakefall, og friskt blod som eneste kur. Pluss superkrefter. Ja, da er du en vampyr. Og dette anslaget fungerer. Resten av filmen gjør ikke det. En blanding av trekantdrama, komedie (frivillig eller ufrivillig), samlivsstudie, SFX-film og eksistensialisme gjøres enda mer ullen ved en springende fortellerform, konsekvent bruk av for lange shots, snodige kamerabevegelser, underlige temposkifter mellom spøk og alvor og generell mangel på tydelig subjekt – matter.
Eller for å oppsummere: Det skjer veldig mye her som ikke har noe med vampyrer å gjøre. Skyld og anger uavhengig av diett i et kvarter, og så er det sånn: Ah, pokker, han er jo vampyr også, det var dét ja
Et skikkelig rot, og siden det som ligger i bunn ikke er noe mer komplisert enn det standardiserte: “Skal jeg gi etter for monsteret og leve ut lystene – eller ofre meg selv?”, er det liksom ikke så godt å si hva som er gevinsten ved utydelighetene og støyet. Ikke noen utvidet diskusjon eller overraskende svar i Thirst. Men plenty av dvelende sex-scener, en gjennomgående uggen lyd-mix, et hendelsesforløp som virker mer tilfeldig enn formålstjenlig og en påklistret, grunn religiøs diskusjon. For å nevne noe.
Thirst er en kjedelig film, der tekniske grep, rammefortelling, tematikk og skuespill sammen sørger for en minimalt engasjerende film som tross snodighetene forblir hysterisk forutsigbar.
