Etter å ha vært skrekkslagent vitne til hvordan talentfulle folk som Tim Burton har skamfert den ene eventyrklassikeren etter den andre med klam, degenerert data-estetikk, er skepsisen til påfunn som Til Huttetuenes land stor.

Men Spike representerer en annen generasjon enn Tim. En annen fortrolighet til teknologien. Og allerede i filmens første shot skjønner vi at dette vil bli en framifrå filmopplevelse: Der Max raser rundt i ulvedrakten sin med et håndholdt kamera helt oppi snuten. Kornete og skakt og intenst. En påminner om at uansett hva som skal inn av smoke and mirrors etter hvert, handler film først og fremst om mennesker.

Og i Huttetuenes land er dette mennesket altså Max, den lille ADHD-gutten kjent fra barneboken med samme navn. En arrig og ensom liten krabat med stort oppmerksomhetsbehov. Som takler manglende stimuli ved å kreere et fantasiland befolket av en masse digre gorger som i varierende grad deler hans diagnose. Historien dreier seg om barns fantasier og ønsker. Om den lille gutten som blir konge over kjempene. Løgn og sannhet. Kjærlighet og hat. Behovet for å bli sett for den man er. Dere vet greia: Unger verden over har omfavnet dette i årevis allerede; ikke fordi det er revolusjonerende innsikt som presenteres, men fordi boken har vært et ganske ærlig og usminket første møte med gamle sannheter. Presentert på barnas premisser. Og denne kvaliteten gjenskaper filmen helt utmerket.

For folk over fire fot er det dermed ikke tematikk eller handlingsforløp som gjør møtet med Max interessant. Ei heller action og voldsomheter. Dunder og brak til tross, Til Huttetuenes lander først og fremst en stemningsfull opplevelse. Og selv om filmer som får skryt for det estetiske ofte høster denne rosen fordi man vil si noe pent om en ellers møkkjedelig film, gjør vi et unntak her: Til Huttetuenes land er usedvanlig vakker! En visuell maktdemonstrasjon, ikke så mye i form av teknisk trolldom som ren atmosfære. Der Spike makter å skape et filmrom som føles utpreget genuint og vaskekte – og eventyrlig annerledes på én gang. Spartansk opplyste nattesekvenser, gjennomarbeidede kostymer og hands-on skittenrealisme på den ene siden. Intelligent bruk av SFX og magi der det trengs på den andre. Sømløst sydd sammen mot et bakteppe av glimrende locations.

Filmatiseringen er på mange måter en veldig tro og respektfull oversettelse av bokens estetikk. Og med den litt flate, grafiske stilen kunne det lett blitt en komplett katastrofe. Men Spike er smarting. Som kaster alle krefter og kunnskap inn for å optimalisere ideen som film. Fremdrift, figurer og følelse lar han respektfullt være å fikle med. Fingrene fra fatet. Med det strålende resultat at magien fra originalen gjenoppstår, forsterket gjennom mediet. Et rent lærestykke i hvordan state of the art teknologi, klassisk scenografisk håndverk og intuitivt visuelt talent fortsatt kan frembringe filmer som ikke ligner noe du kunne tenke deg fantes.

Så kan dere spørre dere hvor morsomt det er å se på dette for et voksent menneske med middels interesse for film som medium. Og det er jo et betimelig spørsmål. Action er det jo i massevis, men mest myntet på Max’ egen aldersgruppe. Vil du bli underholdt eller intellektuelt utfordret er ikke dette ditt førstevalg. Men hvor mange filmer er egentlig virkelig morsomme? Eller skikkelig smarte? Riktig. Nesten ingen. Og derfor bør du ta turen til Huttetuenes Land allikevel: For å tilbringe halvannen time i et praktfullt utpenslet filmunivers fanget i perfekt tempo og stilt til skue gjennom suveren, uanstrengt stilfullhet.