Det er synd på mennesket, sa Strindberg. Det er sant. Det er dette livet.

Hvis du tror at det bare er deg, kan du gå og se Tilbake til Provence. Hvis du har lyst til å gå på sirkus, kan du se Tilbake til Provence. Hvis du har lyst til å kikke på mennesket, alle disse menneskene, kan du gå og se Tilbake til Provence: på de som elsker hverandre og de som ikke elsker hverandre, på de som er viktige og de som er uviktige, på de som føler seg oversett og de som blir sett av alle, på de som blir sett opp til eller de som blir sett ned på. Ingen har det riktig bra – ikke her, ikke der og ikke i Provence heller. 

To søstre; en kjendis, en husmor, hennes mann, en elsker, en tjener, hennes sønn. Som vil bli dokumentarist, som dokumenterer kjendisen, sammen med den ekte dokumentaristen, som elsker husmoren, som har en sønn. Det er så vanskelig. Det går ikke. Det er det ingenting som gjør. Men, det gjør ingen ting, for der Herren lukker en dør, åpner han et vindu. Sånn sa de det før. Og det kan vi si igjen. For det er synd på mennesket, men det er ikke så synd heller. For det er dette som er livet, og hva skulle vi gjort uten?

Agnes Jaoui har filmet det rotete, elskende, engstelige mennesket. Som flere ganger før.

Det er litt rotete, men hyggelig. Som hjemme hos en småbarnsfamilie.