Jeg har tidligere vært på kino og kjent meg støtt. Jeg har opplevd å ha følt meg trakassert av filmen jeg ser. Det å bli direkte skjendet på det groveste, har jeg imidlertid aldri vært ute for tidligere. Men så er da heller ikke Tomme Tønner noen vanlig film. Og opplevelsen av å se den, er i så måte overskridende. Fordi film som sådan blir et for fattig sammenligningsgrunnlag; og vi må utenfor mediet for å finne passende parabler. Tenk i stedet at man bytter ut lerretet foran deg med en herpessmittet narkoman. Og i stedet for å vise film, spytter han deg i ansiktet i en og en halv time. Så har vi et relevant referansepunkt. Om enn mer konseptuelt og således mer givende tross alt.

Nok tøys, selv om det er befriende å våse litt etter å ha sett Norgeshistoriens minst latterfremmende film, Kristin Lavrandsdatter inkludert. I stedet skal vi i det følgende, på en saklig og konsis måte, gå gjennom noen punkter som gjør Tomme Tønner til filmen som får deg til å ønske at kinosetet du sitter i var en krakk du kunne stilt deg på. Og sparket vekk.

1. Idé

Ikke eksiterende. Tenk deg Lock, Stock, Snatch og RocknRolla. Trekk fra absolutt alt som er gøy, interessant og fascinerende. Ikke legg til noen ting.

2. Manus

Tar et vondt utgangspunkt rett i avgrunnen. Totalfravær av interessante vendinger, overraskende hendelsesforløp eller festlige enkelthendelser.

3. Skuespill

Nattsvart, sterk rolleliste til tross: Bashir har like mye sjarm som den svette armhulen til Bjørn Sundquist. Flatt, karikert, endimensjonal og kjemisk renset for komisk talent. Bodnia, Joner & co sliter under sviktende regi, og ser ikke ut til å skjønne hvorfor i all verden de er der eller hva de skal gjøre.

4. Stil, look, feeling

En katastrofe. Traileren på halvannet minutt har mer action enn en og en halv time feature. Utrolig men sant. Filmen er treig, stakkato, blottet for interessante visuelle ideer, latterlig kostymert og fullkomment blodfattig på alle måter.

5. Humor

Helt utrolig, nattsvart avsindig lite morsom. Vil du høre en vits: “Kristoffer Joner legger en stor mobiltelefon på et bord.” En til? “En mann løfter gjerdet i stedet for å holde det ned når en mann skal over”. One-liners, ablegøyer, minespill: Mislykka, mislykka og mer mislykka.

Og det rareste midt oppi det hele, er at med masse danske, engelske og amerikanske go’-filmer å støtte seg på, burde det være nesten umulig å lage noe så ille, det er jo tross alt en rent kopistisk film, dette. Og man må spørre seg om folka bak filmen ikke skjønner hva de har sett; at favorittfilmene deres har gått dem rett over hodet, at de lo fordi alle andre gjorde det.

Omtrent sånn vi drev på barneskolen, der folk fortalte amerikanskimporterte vitser uten å skjønne noe av dem: Som med “Come on, Ketchup (Catch-up)” De leverte en punch-line, forstod ikke en dritt, men lo så de rista. Dum film er bare morsom hvis den er smart. Og “smart” er det aller, aller siste ordet i hele det norske språket som hadde passet på denne filmen.

Når det er sagt, alt har sin oppside. I dette tilfellet må vel det kunne sies å være nordlendingene. Hadde noen fortalt meg at jeg skulle komme til å oppleve humoren fra Kill Buljo som en plutselig varmende solstråle på en iskald januardag, ville jeg sagt at det var den ytterste umulighet.

Men nå har altså Tomme Tønner kommet, og verden er ikke som den var. Buljo har med et fått en patina av sofistikert vidd over seg. Mens norsk film, kun seks fattige dager inn i dekaden, har fått en verdig kandidat til tiårets mest tragiske produksjon.