Tiden er kommet for å ramponere minnet om Paul Verhoevens ikoniske sci-fi kitchklassikere. Nyinnspillinger av både Robocop og Starship Troopers er på vei, men først i rekken er det altså Total Recall som får en overhaling. Hypotetisk sett kunne det være rom for en nytolkning, da fans av forfatteren Philip K. Dick vet at nittitallsfilmen ikke hadde så mye til felles med historien den skulle være basert på.
Denne versjonen har likevel tatt seg nye kunstneriske friheter og ligger ikke en laserstråle nærmere romanen. Isteden stjeles ideer fra blant annet Minority Report, Star Wars og Cube, blandet med visse nikk mot Verhoevens versjon (hora med tre pupper er tilbake =)). Det ender opp som en standardisert blockbusterpakke med uengasjerende karakterer og en banal historie som nesten ber om at du skal hoppe av lasset.
Det gjør imidlertid ikke såå mye, for blant inspirasjonskildene låner filmen mest av Blade Runner. Proppfull av paraplyer, neonskilt og lenseflares, gir de utpregede kulissene et kjært gjensyn med universet til tidenes beste sci-fi. Det er opplagt gjort med overlegg og visuelt sett er store deler av filmene så like at Vangelis-låter er det eneste som mangler for å fullbyrde den mørke melankolien.
Musklene til Schwarzenegger var legendarisk feilcasta i originalen, og øyenbryna til Colin Farrell passer faktisk bedre til å fremstille det kjedelige A4-mennesket som hovedkarakteren opprinnelig skal være. Breaking Bad har gjort at jeg alltid smiler av å se Bryan Cranston på lerretet, men her kastes talentet bort på å skisse omrisset av en tam tegneserieskurk. Jessica Biel er like karakterløs og forglemmelig som vanlig, mens Kate Beckinsale sparker alvorlig rumpe. Hun fyller de høye helene til Sharon Stone utmerket, med et dødelig sexappeal som gjør henne til filmens sanne stjerne.
