Jeg skulle gjerne ha sagt at Transporter 3 traff meg som et tog. At den tredje filmen i rekka var en real dynamittkubbe. Men gode intensjoner til tross – gammel actionoppskrift i pent papir – blir den aldri mer enn en kjede kinaputter i hendene på et barn med våte ullvotter: Det er litt spennende og det knaller til i ny og ne, men små putter er ikke er nok når vi vet at det finnes større raketter.
Plottet først: Freelance superagent Frank Martin tvinges til å transportere den kidnappa dattera til Ukrainas miljøvernminister fra Marseilles til Odessa. Altså – en tynn og fin historie med heroisk langtransport som motor. Men har det blitt en morsom actionfilm av den grunn? Nei.
Det er ikke kampscenene det står på. Jason Statham alias Frank Martin sloss som hele Turtles-gjengen til sammen – pow, disch, ughh, smash. Men en mister liksom interessen når helten aldri får en skramme sjæl. Frank Martin er komplett uovervinnelig – en pin-up robotmann som aldri blir sliten. Fienden, derimot, skildres som en slem liten pikk med x antall mobiltelefoner og en veltrent B-gjeng til å hjelpe seg – bare barnematen for en mann som Martin. Martin mot røkla – null problem. Og her har vi problemet: Det er rett og slett for grei skuring – spenningen forsvinner og kinaputtene som skulle ha smelt sier futt og ikke kabom. Når det er sagt kunne Transporter 3 ha vært ganske morsom om det ikke var for passasjeren i baksetet: Hvorfor i all verden har de gitt helten en masete miss Piggy som side-kick og kjærlighetsinteresse istedenfor en kul kråke med bein i nesa?
Vel og bra med sexy innpakning – men når hun verken kan skyte, tenke eller snakke – hvorfor ikke bare sy igjen truten så helten får jobbe i fred?
