Krigsfotografen Mark returnerer til Dublin fra et farlig oppdrag i Kurdistan uten sin gode venn og kollega som han reiste sammen med. Hans spanske kone, Elena, reagerer på de beroligende forklaringene og aner at noe er i gjære når han også bagatelliserer skadene han har påført seg. Ute av stand til å trenge igjennom tausheten, setter hun sin kontroversielle psykolog-bestefar på saken.

Filmen er langt fra så forutsigbar som plottet skulle tilsi. Den perfeksjonistiske, nærmest thrilleraktige komposisjonen spinner rundt et fortrengt øyeblikk i Marks fotografiske minne. Et klassisk grep som her likevel bidrar til å rulle historien opp på mystisk og engasjerende vis.

Med traumebehandlingen som ramme, tar filmen opp et vidt spekter av tematikker relatert til krigssonen, men også til mellommenneskelige relasjoner generelt. Freud lurer i bagasjen, man skal til kjernen, men spørsmålet er, i tråd med filmens øvrige tema, om ikke målet helliger middelet.

I lys av den overskyggende interessen for Farrells slankekur i forkant av innspillingen, er det på sin plass å påpeke at hans sterke tilstedeværelse bidrar til mye av nerven.

Bosniske Tanovic, som også står for den kritikerroste No Man’s Land (2001), har med dette truffet blink for annen gang.