Pitchen er superb. Den rene, enkle ideen med svære, høyoppløste animerte troll puttet inn i kornete dokumentarstil er uten tvil verdt prinsessen og halve kongeriket. Traileren at teknologien er på plass. Blair’s Paranormal Which Activity er fortsatt en gangbar mynt som fortellergrep. En klar retning for hovedperson og handling syntes å være staket ut. I det hele tatt: Det var usedvanlig mye som talte for at Trolljegeren skulle være filmen som tok norsk film ut av grua og i retning av det forgjettede Soria Moria.
Slik gikk det ikke. Av ganske mange grunner. Og det utrolige irriterende er at det ikke er kostnadsspørsmål eller ressurser som er problemet, bare ferdigheter og håndlag. Der Trolljegeren står igjen som et talende eksempel på hvordan et strålende utgangspunkt forvitrer i møte med manglende kustus når det kommer til forvaltningen.
For å gå rett til sakens kjerne: Mye av elendigheten skyldes et høyst mediokert manuskript. Hovedfienden mangler. Motivasjonen til helten er ullen. Fraværet av sub-plot og kompleksitet er slående – ikke som et intellektuelt savn, men som den mest effektive modellen jeg kan finne for å forklare hvorfor jeg kjedet meg ganske mye under denne visningen. De små tilløpene til overraskelser er enten ting vi visste utmerket godt fra før (kristenmanns blod). Eller tildragelser som ikke får noen konsekvenser i det hele tatt (mann med rabies).
Jeg savner at noen av deltagerne har en hidden agenda. Jeg savner twists and turns. Og en fortelling som ikke er nøyaktig slik jeg visste den var når jeg så plakaten. En manglende oppfinnsomhet som kan kompenseres med høyoktan fremdrift og fantasikapital investert i ren action. Tenk Død Snø. I Trolljegeren er actionsekvensene flotte av og til. Men etter en stund er det ikke så givende å se Otto jogge rundt med lommelykter av ulike størrelser. Hvert troll burde møtes med en helt egen, snedig taktikk, men her er det bare blits, blits, blits og blits.
Nå skal vi ikke avsløre mer enn traileren, men det er ganske symptomatisk for denne filmen at vi snytes så ettertrykkelig for det som burde vært norsk films mest episke sluttkamp noen sinne. For å i stedet bli avspist med litt lett jogg og så, ja dere vet, den der lampa igjen. Som om T-Rex i Jurassic Park hadde løpt etter bilen etter den berømte ringer-i-vannglassene, snublet i det ødelagte strømgjerdet, ramlet tilbake ned i bingen sin og knekt nakken. Ja, det er jo en helt logisk variant, men ikke akkurat prekært effektiv i underholdningsøyemed.
Og så var det O. J. i den bærende rollen. Spenstig valg som burde kunne fungere. Det gjør det ikke. Han er simpelthen ikke en god nok skuespiller, og jeg skulle virkelig gjerne sett Bjørn Floberg i rollen som mutt og desillusjonert men beinhard Troll-slayer. Jespersen er sikkert valgt fordi han er ansett som morsom, men jeg tror den komiske slagkraften hadde vært langt kraftigere med en iskald og bekmørk hovedrolle – plottet er mer enn skrullete nok i seg selv.
For all del: Trolljegeren har en god samling kvaliteter i skreppa si også: Kjærligheten til detaljer gir bonuspoeng og en god del situasjoner og enkelthendelser er fine og festlige. Sydd sammen i en helhet som gir et hederlig sluttprodukt. Trolljegeren er en ganske proff film når det gjelder å være ryddig og forståelig.
Men i et moderne eventyr som dette tross alt er, er ikke det nok. Enten burde det vært ti ganger så mange og troll og nonstop action. Eller man kunne hatt en utfordrende historie der en mystisk og forunderlig verden bød et oppkomme av triks og treats hver gang vi kikket under et nytt rotvelt.
Mange fine filmideer er fine i skumringen med forsteines i fullt dagslys. Så også denne.
