Isfolket har foreløpig ikke inntatt kinosalene, og husmorporno er i det hele tatt sørgelig underrepresentert på det store lerretet. Nå peiler kanskje Twilight seg mer inn på mødrenes døtre, men stilen er allikevel umiskjennelig Sandemosk: En utpreget feminin spenningsfilm med mer sug i blikkene enn knyttnevekampen. Masse latent erotisme men lite pupper. Og en mannlig skuespiller som konstant posør og eye-candy.

Dermed kombineres huggtenner, mystikk og tradisjonell high-school uten at det blir Buffy av den grunn. Mye fordi det altså er snakk om kvinnelig regissør så vel som manusforfatter. Som etter sigende førte hele herligheten i pennen på snaue seks uker. En påstand jeg ikke finner noen grunn til å betvile etter å ha sett filmen. Men en litt keitete og abrupt storyline skjemmer egentlig ikke Twlight i det hele tatt. Dette er en utpreget kjemifilm, der intensivitetsnivået i forholdet mellom innflytterjenta Bella og skolens bleke, outrerte mister-mystisk Edvard Cullen til enhver tid er målestokken på kvaliteten.

Som jevnt over er veldig høy! I en film som tar publikummet sitt på ramme alvor. Edward er old-school fullblods tørsteelsker, men oppdatert øm og lengtende. Bella en klassisk Stranger-in-Paradise, men mest av alt troverdig hinsides forelska. Og sammen puster de noe friskt inn i en utrolig utpint og evig resirkulert sjanger. Ja, noe foregår på såpeserienivå og under. Og nei, det er absolutt ingen tekniske eller narrative nyvinninger her. Det spiller bare ingen rolle: Twilight forærer en forsømt målgruppe tenåringsjenter et duggfriskt emo-epos. Sydd over den urgamle drømmen om å være del av noe spesielt. Larger than life. Og evig kjærlighet da. På deres egne premisser. Men samtidig uten å henfalle til det opplagt banale slik man lett kunne frykte.

For med tanke på hvordan filmen knuste alle konkurrenter i åpningshelgen borte i statene for et par måneder siden, ser det ut til at langt flere enn det antatte kjernepublikummet har funnet veien til kinosalene. Og sjangerfilm som når et bredere publikum, har ofte greid å ta skrittet fra å være velfungerende til ganske enkelt bra. Som tilfellet er med denne.

Sist må vi nevne at dette garantert ikke er det siste dere ser til familien Cullen med venner og uvenner. Jeg kan knapt huske å ha bevitnet en film der så mange karakterer bare figurerer i et kort glimt for å pronto pakkes vekk og spares til senere episoder. Isfolket stoppet vel på ca. 50 bøker. Og om ikke Twilight når helt dit, sitter man med en følelse av at folket bak filmen i alle fall spekulerer i tosifrede tall.

Uansett. Dette er eneren. Årets første datefilm. Og den er bra!