Tyrannosaur inneholder scener med voldtekt, dyredrap, konemishandling, gatevold, rasisme, skamferte barn, alkoholisme, brunblomstret tapet og stygt interiør. Samtidig prøver den å være en slags kjærlighetshistorie.
Settingen er en urtrist britisk arbeiderklasselandsby, hvor de fleste tilsynelatende sysselsetter seg selv med å skrike til naboene at de må holde kjeft. Alle vi møter er ødelagt på en eller annen måte og snakker for det meste i en blanding av trusler og banneord. Den eneste gangen vi ser noen smile er i en begravelse.
Verst av dem alle er Joseph; en middelaldrende alkoholiker med ukontrollerbare raserianfall som eksploderer i ansiktet til alle som så mye som titter i hans retning. Da han blir kjent med den velmenende fretexarbeideren Hannah, begynner han imidlertid å få tanker om å forsøke å forandre seg. Selv om hun er en religiøs veldedighetsarbeider som gjerne vender det andre kinnet til, er hun også den med størst demoner, i form av en ektemann hvis snilleste måte å vise affeksjon på, er å urinere på henne mens hun sover.
Skuespillerne er svært overbevisende tapere og filmen fungerer godt som karakterstudium. Den gjorde meg både frustrert og forbanna, og fremprovoserte sterke ønsker om å hevne meg på den patetiske mannen som gråter og lover å aldri slå kona si igjen.
Selv om man kanskje ikke skulle tro det, blir det hele likevel litt tamt. Storyen er helt grei, men byr ikke på noe du ikke har sett før og det virker som den debuterende regissøren Paddy Considine ikke har vært selvsikker nok til å ta av seg silkehanskene. Alt for koselig bakgrunnsmusikk er helt malplassert, og klarer ikke gjøre forholdet mellom hovedkarakterene søtt, samme hvor mye den prøver. En liten twist mot slutten er ganske fiffig, men sammenliknet med hardtslående mesterverk som Irreversible eller Ex-Drummer, blir Tyrannosaur en ganske ufarlig lettvekter.
