Amerika er deprimert. Noen sier føkk kapitalismen og demonstrerer på Wall Street, andre katapulterer sjarmbomben Clooney ut over det ganske land, bevæpnet med snappy replikker og kledelig, nasjonal selvironi. Med en sans for timing som er like deler imponerende og kvalmende, har Reitman moderert et gammelt manus fra skrivebordsskuffen og vendt sin umiskjennelige satire mot nedbemanningstrusselen:

Clooney er Ryan Bingham, øks og støtpute for feige sjefer som ikke tør å si opp folka sine selv. I Tulsa, Vegas, St. Louis, you name it, og følgelig med over 300 reisedøgn i året. For å overleve som profesjonell drittsekk må du være fri som fuglen, og Bingham reiser lett gjennom livet: Han er nærere knyttet til rullekofferten og hotellresepsjonisten enn sin egen leilighet og familie, og leverer fra tid til annen et motivasjonsforedrag med tittelen How heavy is your backpack?

På veien blir han utfordret av selskapets yngste og syrligste talent samt den kvinnelige versjonen av seg selv, og får til sist den samme leksa i kjærlighet og forpliktelser som oss i publikum. Det fungerer langt bedre enn tyngdeloven normalt tillater, fordi ingen kan synkronkjøre alvor og komedie som Reitman (husk Juno), og fordi George og co stort sett spiller trusa av hverandre. Litt synd derfor, at filmen snubler i sin egen populisme.

I forsøket på å trøste samtlige ofre for den amerikanske drømmens hybris, blir det for mange teskjefuller påtatt feelgood, og flyturen blir rett og slett for lang.