Juli 1942 ble 13000 jøder samlet i et innendørs sykkelstadion i Paris, hvorfra de ble sendt til konsentrasjonsleire.
Ikke et eneste bilde eksisterer fra stedet og hendelsen, og at regissør Roselyn Bosch lager spillefilm i forsøk på å forstå hva som skjedde er interessant, spesielt bruken av fiksjon for å belyse hendelser hvor fraværet av visuell dokumentasjon er total. Filmen byr på sterke skuespillerprestasjoner, særlig av Mélanie Laurent som hadde en lignende rolle i Tarantinos fantastiske krigsfantasi Inglourious Basterds, og Jean Reno. Laurent, i skikkelsen til sykepleieren Annette, blir sendt til veloddromen for å bistå en jødisk lege portrettert av Reno. Her blir hun kjent med 11-åringen Jo, filmens andre hovedperson, og hans lekekamerater som hun etterhvert forsøker å redde. Med dette som utgangspunkt, er det skuffende at filmen først og fremst legger vekt på patos, gjenbruker klisjeer fra andre (holocaust)filmer, og benytter en parodisk Hitler-rolle.
Verre er det at filmen nærmest fritar det franske folk for å ha hatt noe som helst slags involvering/ansvar for det som skjedde (kun en bleikfeit bakerkone tillegges anti-semittiske meninger), alle andre utfører “kun” ordre. Og med rørende gjenforeningsscener mot slutten er dette faktisk farlig nær å bli en feelgood-film.
