Kjærlighet og konsum i kjønn forening: Vi snakker Valentine’s Day. Selve dagen – og filmen. Som her gjør et hederlig forsøk på å patentere seg som Den Store Valentins Dag Filmen. Krampeaktig? Tja. I alle fall kalkulert. Som Ut i vår Hage der Atle Antonsen i Aproposbandet synger “Pinse” siden markedet for juleslagere er godt og mettet. Det handler om markedsandeler, fokusgrupper og segment. Solid cashmoney derivert fra vår eneste gjenværende ikke-materielle følelse.
Og hvem målgruppen er? I følge filmen; alle som én: Kids, bikkjer, ungdom, middelaldrende og enda litt eldre: Alle vil ha kjærlighet, alle træler og moralen? Den er, tro det eller ei, at det er best å leve alene og ha sex med en drøss partnere – på en gang!
Neeeida, neida. Det er gode, gamle kjerneverdier som familie og hengivenhet, trofasthet og tilgivelse som promoteres atter en gang. Og det er en imponerende lang A-liste av skuespillere som tar frem det luneste god-smilet for å blåse varme og troverdighet inn i prosjektet. Dere har sett det før i Love Actually, og med grand old Garry Marshall (Pretty Woman og tusen andre ting) ved spakene, aktiviseres maskineriet med hjertekirurgisk presisjon.
En femten, tyve (ingen overdrivelse!) forhold knyttes nennsomt sammen gjennom en hektisk 14. februar. Hjerter smadres, sys sammen igjen og smelter sammen med hverandre med en formidabel frekvens. Dette er to timer og to minutters kandisert virkelighetsflukt, nydelig anbrakt på en fløyelspute og pakket inn i en hjerteformet boks, innbundet i silkebånd med femten langstilkede roser på lokket.
Kleint? Jo. Men dyktigheten kan ikke underkjennes. Valentine’s Day er en ekstremt profesjonell film. Ting fungerer, og mer til, det er ekstreme mengder informasjon som skal porsjoneres ut, i rett tempo, ingen utydeligheter, ingen dødpunkter, ingen brudd på stemningen. Og slik sett er dette ypperlig filmhåndverk. En kompleks og topp-tunet filmkropp. Om enn med det paradokset at alle vitale organer er på plass og fungerer utmerket. Unntatt selve hjertet.
