Så var det kruttrøyk i Osloluften. De ulike posisjonene blir tydelige for et øyeblikk, og man går i tog. De fleste for fred. Noen mot okkupasjon. Andre “kan ikke” den dagen, fordi de bare “må” noe annet. Enkelte nekter å ta stilling. Noen tar litt for mye stilling, og kaster gjerne en stein. De mestselgende avisene kaller de som tar for mye stilling for “unge pøbler”, og trekker utilgivelig sølete paralleller mellom Karl Johans Gate og Gazastripen. Slik får femtenåringene skylden for krigshissingen på de mestselgende forsidene. Men ingen går i fakkeltog mot de mestselgende. Slik er det.

Men altså. Nå får det være nok godtkjøpstanker fra denne siden av Buhayrat Al Asad. Dette er ikke noe bloody VG, og denne anmelderen har aldri sett noen krig med sine øyne, så la oss heller få en ekspertuttalelse vedrørende begivenhetenes sentrum: 

”It’s nothing like you’ve seen in american movies. No glam, no glory. Just very young men going nowhere, shooting at no one they know, getting shot by no one they know, then going home and trying to forget. Sometimes they can. Most of the time they cannot.”

Ordene er utsagt av den israelske dokumentaristen Ari Folman. Og det er mer der det kommer fra. For Folman er født i 1962, og var derfor skikket til militærtjeneste i den israelske armeen på åttitallet. Følgelig ble han en av de 60 000 soldatene som invaderte Libanon i 1982.

Vals med Bashir er en selvbiografisk animasjonsdokumentar. Skjønt – dokumentar og dokumentar, fru Levin. Filmen er mer en animert vandring i Folmans hukommelse enn noe sannhetsdokument i tradisjonell forstand. Det fremkommer nemlig at Folman ikke kan huske det spøtt av sin krigsinnsats under invasjonen, og det ligger i kortene at hukommelsestapet nok kan skjule en og annen mørk hemmelighet: Hvor var han utstasjonert? Var han kanskje til stede under massakrene i de palestinske flyktningleirene? Folman forfølger saken, og ved hjelp av en rekke intervjuer og et knippe symboltunge mareritt, tar han en halvt terapeutisk, halvt historisk tur ned i hukommelsens igjengrodde skyttergraver.

Intervjuene i Vals med Bashir er videofilmet, og lydsporet er ivaretatt, men bildene gjennomanimert. Dette glitrende grepet tillater Folman å fremstille vage tilbakeblikk og sjelsettende krigshalliser i samme kvalitet som realtiden, med disse to befrielsene til følge:
1: Publikum fritas for teatrale, oppstyltede flashbackkonstruksjoner - jamfør f eks Max Manus.
2: Publikum får tilgang på effekten av Folmans sammenblanding av drøm og virkelighet, og dette gir et avklart svar på filmens forhold til historisk og subjektiv sannhet.

Det er nesten fristende å skrive at en får et “realistisk” innblikk i Folmans psyke, men ordet klinger liksom så dårlig i slik en sammenheng: For spørsmålet om skyld er denne filmens dramatiske drivstoff, og når Folman fremstiller seg selv som en av uendelig mange unge og dritredde soldater, har fremstilingen allerede en frikjenning på lur.

Det anbefales å ta Google fatt før en tar turen. Med litt basiskunnskap om borgerkrigen i Libanon (1975-90) blir det lettere å vurdere Folmans erfaringer i kontekst, og dessuten ta stilling til spørsmålet om skyld. Vals med Bashir gjør nemlig ikke krav på noen posisjoner, den er tåkete og subjektiv og sier mer enn noe annet at en skal være varsom med de løse kanonene i denne endeløse konflikten som har blafret med sitt nærvær den siste tiden. Se den, for all del.