Når nasjonens mest personlighetsløse krimhelt er tilbake, er det med annonseringa av seks nye kapitler i denne flaue pengemaskinen. Å bruke statskroner på dette er et ran.
Vel er krim folkelig, men det er også en hardcore kunstform, litt som fele eller cello – det er mange fingrer og fakulteter som skal koordineres før man i det hele tatt kan begynne å snakke om noe som ligner musikk. Ikke vet jeg, men det virker som om Faldbakken her tror at krim er en enkel kassegitar. Men med bare tre grep på instrumentet, får vi servert en uironisk parodi som skjærer i øyne og ører. Ikke funker castet, Seim som Veum minner mest av alt om en from barnehageonkel, og det er vanskelig å se for seg at denne mannen skulle ha andre problemer enn at den nye sofaen ikke matcher gardinene i spisestua. Fyren sliter angivelig med samvittigheten, men ikke får han en holdbar dialoglinje å gestalte sin indre kamp i. Danske dreamboy Lie Kaas er en plaget rot, men med alt for mye drengerøvs-aura til å agere iskaldt, hevngjerrig spøkelse fra fortia.
Det gjør det umulig å bry seg, og på samme måte nektes vi enhver mulighet til engasjement i selve krimsaken, når vår ukommunikative helt i alt for liten grad deler sine funn eller sin iver med oss. Uforutsigbart er det vel å merke, men kun av alle de gale grunnene: Spenningen i krim er uløselig knyttet til den pertentlige utdelingen av små hint, informasjonsbiter, og ikke minst, falske hentydninger, slik at vi hele tiden er med og tester hypoteser. Her får man aldri sjansen, fordi hver gang man prøver, hekter man seg fast i filmens ugjennomtrengelige rammeverk av teatralsk skuespill og kvasi-nervøst kamera, i stedet for at virkemidlene brukes til å utheve, fremheve og peke. En og en halv time uten at et eneste behov, vitebegjær, bekymring eller snev av nysgjerrighet rusker i skrotten.
Filmen har en ensom teltstang, og det er Bjørn Floberg som tørrvittig politi, filmens eneste karakter. Fin type, ikke nok til å livberge stoltheten vår, men det eneste som hever farsen over bunnskår.
