Bergen er Norges mest filmatiske by. Det er offisielt når dette siste tilskuddet til den nye, norske trøbbelungdom-sjangeren når lerretet. Og da er det ikke snakk om knirkende brygger og Hansa-arkitektur, men gamle trevillaer under moderne betongbroer, dunkle containerparker og glimtvis storbyaktige panoramaer som effektivt formilder hvor både lost og fritt ungdomslivet er når man har fått sabotert de fleste av tilværelsens naturlige forpliktelser.
Fosterhjemsbarna er nok en gang tema. Ved å følge tre av denne sorten gjør filmen et forsøk på å tegne opp et slags geografisk kart over sosiale forskjeller i byen: alkoholikerhjem i blokkleilighet vs. kjølig foreldredistanse i modernistisk villa – moralen er påfallende; ikke bare fattige barn havner i fosterhjem. En ungdomsfilm med stort hjerte altså, og det er selvfølgelig en tvers igjennom prisverdig intensjon. Synd er det derfor at det er komplett umulig å la seg rive med. Karakterene er ikke troverdige. Kanskje har det noe med ambisjonsnivå å gjøre – en film som i så stor grad er drevet frem av karakterpsykologi legger nok for tung bør på unge skuespillerskuldre. Intens bruk av nærbilder, gjerne i profil, kompenserer ikke akkurat for dette, selv om de har noen interessante fjes. Dialogen blir for forklarende – hørt om undertekst? Og sprangene mellom drama og trivialiteter blir for drøye. Jeg tror ikke det går hjem hos ungdommen heller.
Men flere filmer fra Bergen, det vil vi se!
