"Velkommen". Les tittelen med syrlig, bitende ironi. Ispedd et stenk av utilstrekkelighet og vemod. Og prøv å husk når du sist inviterte et fremmed, ubemidlet menneske over dørstokken. Når du sist strakte hånden ut i ren medmenneskelighet og barmhjertighet uten å tenke på deg selv eller hva slags konsekvenser dette kunne få for deg?
En stund siden? Selvsagt, og det er poenget i Velkommen, en tilstandsrapport fra Fort Europa 2010. Vi er i Calais, den nordfranske havnebyen der kanalen er på sitt smaleste. Hit kommer mer eller mindre desperate unge menn fra krigsherjede nasjoner og drømmer om et bedre liv i UK. Og møtes av et samfunn som er akkurat så lite humane som loven tillater (og oppfordrer) dem til å være. Ingen adgang, ingen rettigheter, ingen barmhjertighet.
Helt til en svømmelærer, Simon, får en ung, høflig kurder i bassenget sitt. Han vil betale for svømmetimer slik at han kan krysse kanalen pr. crawl. Først tar vår franske venn ham under vingen for å imponere sin nyseparerte kone som flagger humane verdier, men snart vokser det frem både oppriktig empati for Bilal – og samtidig forrakt for systemet Simon selv lever som en privilegert del av.
Det er interessant å se denne filmen i sammenheng med Sandra Bullocks Oscar-nominerte The Blind Side der hun som rik hvit familiefrue tar en svart, ubemidlet tenåring inn i huset og gir ham all hjelp hun kan. Historiene er som rammefortellinger helt like. Men samtidig totalt forskjellige. Der Bullock får en ny sønn som går fra rennesteinen til en tilværelse som multimilliardær i NFL, får Simon en nestensønn som drukner i den engelske kanalen.
Interessant nok er faktisk Sandras historie enda litt sannere. Mens Velkommen på sin side er minst like moralsk. Og der ligger også hovedproblemet i en ellers allright film. Fordi når du går fra å være en beretning om mennesker til å diskutere politikk og samfunn, kreves en helt annen nyansering og bevissthet enn i en amerikansk heltefortelling. Velkommen prøver hardt og lykkes bare sånn passe.
Karakterene er tydelige symboler på aspekter ved vår verdensorden. Av og til får de lov til å være mennesker i tillegg. Av og til ikke. Og som innlegg i en debatt er dette effektivt nok. Men hadde nok vært enda mer slagferdig om det moralske bakteppet ble feid helt til side. Bilals situasjon er så desperat at vi ikke trenger noen instrukser.
Dermed: Vi er alle enige om Bjørnson med sin idé om at litteratur burde inspirere gjennom gode eksempler avledet dårligere kunst enn Ibsens fokus på de mindre hyggelige tingene. Men det at The Blind Side er Bjørnson gjør ikke automatisk Velkommen til Et Dukkehjem for vår tid.
