Oliver Stone er en skvær kar som lager utrolig likefram film. W., altså historien om Bush, var en artig, påkostet, og forbløffende faktaorientert og lite problematiserende skolefilm om nr. 43. Og denne gangen er det finanskrisa vi skal informeres om. Lehman Brothers og Goldman-Sachs byttes ut med et par fiktive banker, men utover dette fremvises en fantastisk vilje til å forklare nøyaktig hva som gikk galt og hvorfor.
Presentert til oss gjennom en filmtype som en gang regjerte kinosalene, men i dag er en truet dinosaur. Vi snakker om storfilm for voksne. En blockbuster uten vampyrer, 3D, sex-appeal til tenåringer eller DC-Comics som manusleverandør. Et storslagent og skikkelig dyrt drama der dresskledde mennesker snakker alvorlig til hverandre og spenningen finnes uten at slag utveksles.
Money Never Sleeps leverer på mange måter akkurat som forventet innenfor dette formatet: Gekko er ute av fengslet, robbet for finansielle muskler så vel som familie. Vel, han har ei datter, men hun vil ikke se snurten av far. Det vil si, helt til hennes forlovede, en up-and-coming stjerne på Wall-Street, tar kontakt med gamle Gordon når investeringsbanken han arbeider i smuldrer under føttene hans.
Derfra og ut er det bare å lene seg tilbake og nyte en tindrende klar og tidvis topp underholdende beretning om finansverdenes mer eller mindre sanne ansikt. Der Josh Brolin ikke uventet stjeler showet som selveste mørkets fyrste; en mann så moralsk råtten at selv boliglånene hans virker friske og fine i sammenligning.
Dessuten gjør den godeste Douglas en fin innstats, LeBeouf likeså, selv om troverdigheten i det psykologiske spillet mellom de to absolutt ikke bør granskes for inngående. Nei, ikke noe knussel!, sier nå jeg: Hold dere til det store bildet og hygg dere med denne gigantiske underholdningsmaskinen.
Og send noen varme tanker til Douglas og hans vakre viv som sitter hjem i åsen og kjemper mot kreften.
