Ah, denne historien som har det med å gjenta seg selv: Mønstre man finner igjen over alt. Tall som popper opp over alt i naturen. Årsakssammenhenger som leder dypere og dypere. Inn i menneskets indre. Til dypet av kosmos. Og tilbake igjen. Utenfor tid og rom. Eller var det på siden?
Fikk dere hekta der, tegneserie-nerds! Jeg vet dere liker de greiene. Men jeg skal, i motsetning til Watchmen, som dere sikkert kommer til å elske, begrense meg til ett lite blikk på det større bilde: Slektskap mellom filmer.
For Watchmen er, noe forenklet, The Matrix I, II og III i én film. Første del er svinebra; tett, kryptisk, thight – alt man kan ønske seg. Så, omtrent halvveis, bikker det. Og all dritten kommer skyllende. Overforklaringene. Meglomanien. Titanske proporsjoner, helt i utakt med hva rollebesetning, storyline og generelt filmunivers er i stand til å takle.
Tegneseriemediets Nemesis atter en gang: En eller annen nerd som sitter lenket til skrivebordet. Og sitt eget hode. Forlest på Jung, slik at svart-hvitt-tegningen og dystopiene blir satt i system. Krotet ut som vakre, visuelle perversjoner der et verdenssyn totalt ute av sync med sosial virkelighet overføres ikke bare til gaten utenfor, landet eller verden – men universet i sin fulle utstrekning.
Og det er bare så utrolig kjedelig og uinteressant. I tegneserieformat. Og som kino.
