I'd like to take a moment of your time to tell you about a Norwegian movie, about a bunch of elderly Norwegians and a series of quirky mishaps. More particularly it's about an old sailor, who wants to make sure his diseased friend gets the maritime burial he always wanted. If you happen to be a retired sailor with a peculiar interest in Norwegian elderlies, I'm certain you'll find the ensuing tomfoolery most hilarious, and will be delighted to recognize Humphrey Bogart's old wife amongst the cast members.

For alle oss andre blir det litt rart å se en film som forsøker fremstille norsk kystkultur ved hjelp av engelsktalende pensjonister. Bortsett fra et par replikker som plutselig blir levert på morsmålet uten forklaring, snakker samtlige karikerte erkenorske karakterer engelsk. Om du syntes swengelsken i The Girl with the Dragon Tattoo skar litt i øret, vil du nok slite enda verre denne gangen, for selv om mange skuespillere gjør et godt forsøk, klarer de aldri helt å riste av seg den norskengelske kleinheten.

Filmen retter seg åpenbart mot et eldre publikum, med dertilhørende rullestolavhengig humoristisk sans og overforklarende bakgrunnsmusikk som forsøker understreke hvor morsom hver tamme vits skal være. De vågale ablegøyene strekker seg så langt som at hovedpersonen bryter husreglene på gamlehjemmet ved å svi to stykker flesk på rommet sitt med en hybelstekepanne.

Noen i crewet må ha fått med seg at Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdal kunne synge, og fikk presset inn et musikalsk nummer der gamlinger valser i bakgrunnen. Brian Cox gjør en helt grei jobb i hovedrollen, men det er likevel uforståelig hvorfor filmskaperne ikke istedet ansatte for eksempel Helge Jordal, som har lang erfaring med å leke sjømann foran kamera.