Vi lever i et kapitalistisk samfunn. Her styrer markedslovene. Det betyr for eksempel at noe som er sjeldent er mye verdt. Noe som er vanlig er lite verdt. Og da spiller ikke egenskapene eller utseende noen egentlig rolle. Hadde gull vært like tilgjengelig som gråstein, kunne du asfaltert gårdsplassen din i 24 karat for prisen av en rollerburger.
Her har du den nye X-Men filmen: Effektene er absolutt strålende, de. Men allikevel helt verdiløse. La meg ta et eksempel: Wolverine står og sloss oppe på et slikt betongtårn som det er på atomkraftverk; brede nederst og øverst, smalest på midten. Og etter mye om og men kapper Logan hodet av skurken, en gladgutt som har alle mutantegenskapene i seg, også Cyclops lasersyn. Så når hode og kropp virvler ned i tårnet, fortsetter øyene å pøse lyn og torden, slik at hele den enorme konstruksjonen spjæres i et inferno av ild, laser og pulverisert betong.
Litt av et syn. Men altså. Sett det før. Ikke for å være blasert, men det er totalt uinteressant. En gang i tiden var det slik at vi ble imponert over hva det var mulig å få til. Slik er det ikke i den digitale tidsalderen. Alt er mulig. Og da er ikke det spektakulære i seg selv noe stort poeng. Visuelle fyrverkerier i form av estetisert vold og grafisk action er ikke svaret på noen ting lenger. 300, Sin City, Watchmen; alle tar dette mye lengre enn Origins. Uten at de heller egentlig tar pusten fra noen lenger. Dermed er det helt utrolig irriterende at også Origins reduseres til en effektfest. Da Logan er en av tegneserieheltene med mest menneskelig tilstedeværelse. Som jeg faktisk kunne brydd meg litt om hvordan det gikk med her i livet. Om bare filmen tillot meg det.
Ikke det at jeg ønsker mer karakterbygging og mindre action, for all del. Men la meg illustrere med et eksempel: I den første Die Hard-filmen gjennomgår John McClane all den storskala julingen Hollywood på den tiden var i stand til å gi en arm stakkar. Bomber og granater og brann og eksplosjoner opp og i mente. Men det alle husker, er at en barbeint John må gå gjennom knust glass. At han sitter på et baderom og blør som en gris mens han piller skårene ut fra dype kjøttsår i fotsålene. Kaldsvettende og fæl, med en mimikk som i klartekst sier at dette er et rent helvete.
Derfra og ut er man solgt. Vi vet John skal leve. Vi vet Grüber og co skal dø. Men et lite øyeblikk av taktil og fysisk nærhet midt i galskapen, gjør at vi relaterer oss med dagens mann og ønsker ham alt godt. John er ekte.
Logan er ikke det. Selv om Wolverine i Jackmans skikkelse har alt som skal til for at vi skal engasjere oss i ham også. Tydelig temperament, huet fullt av issues og en glimrende tilstedeværelse i sin egen film. Men så blir vi liksom aldri riktig kjent med ham. Macho-klisjéene vi kjenner fra tidligere filmer presses til nye høyder her; motorsager og motorsykler og muskelmasse. Og Logan blir mer og mer borte bak sine egne, bankende blodårer og hårete hud.
I en film som i likhet med Star Trek Zero er historien før historien: Vi møter den godeste Wolverine som guttunge og følger livshistorien fremover i rasende fart: Borgekrig, Verdenskriger, Nam osv. Når vi nærmer oss starten på Brian Singers 2000-film, daler tempoet betraktelig, og vi får dagens dose tradisjonelle tvekamper. Før Logan får ei kule i pannen, mister husken og vi er tilbake til start.
Enkelt og greit, men uten det lille ekstra noe sted. X-Men uten X-faktor
