Jeg elsket Jim Carrey: Han som steppa som en villmann foran fårehunden Jeff Daniels i Dum dummere; han som gestalta Ace Ventura – en av 90-tallets definititive helter uansett sjanger; han som fikk alle til å le så blæra brast og maarudchipsen spruta: For et gummitryne! For en klin sprø fyr! Senere kom filmene med mindre klovn og mer mann. Ikke et vondt ord om innsatsen i Eternal Sunshine of the Spotless Mind, men innerst inne – ønsket ikke du også å se litt, eller litt mye mer, av det Jim Carrey kan best? Kvalitativ tulling? Yes Man er laget for få humorkongen til å gjenoppstå. Isteden har den blitt en spade jord på kistelokket.
Yes Man handler om en størkna, fraskilt mann som sier nei til livet. Nei til karriere, friends, fest og moro. Nei til alt inntil kameratens selvhjelpguru tvinger’n til å inngå en pakt: Livet står til å reddes, men da må Carl Allen si ja til absolutt alt. Artig nok plot dét, hadde det ikke vært for at Carrey er like stiv som figuren Carl. Hvor har det blitt av bevegeligheten i ansiktshuden? Hvor er det suverene overskuddet? Følelsen av at latteren fra filmsettet gjør det vanskelig å gjøre opptak? Kanskje var det kokainen som gjorde susen. I alle fall – Yes Man ebber ut som en slapp blanding av hyggelig feel good- og romantisk kosefilm. Greit nok dét, hadde det ikke vært for at den i tillegg prøver å være morsom.
