En vanlig innsigelse mot negative anmeldelser av barnefilm går på at man glemmer at dette er beregnet på småttiser. Som visstnok har helt andre parametre på smak enn det vaksenfolket. Det er jeg helt uenig i det. Basert på personlige erfaringer.
Fagerlia
Da jeg som tiåring gikk på Brøttum Barneskole, hadde min klasseforstander Astri en hang til å plukke ut en helt bestemt type bøker til høytlesning. De var gravd ut av det gamle skolebiblioteket, hadde en spartansk design og karakteristisk mugglukt som stod perfekt til innholdet: Oppbyggelige, utrolig sentimentale og dypt moralske fortellinger om små barn i harde kår i et fortidig hardt men edelt bygde-Norge.
Herregud som vi lengtet etter Lindgren og Roald Dahl! Men det var ingen nåde, og i stedet fikk vi oppbyggelige historier som egentlig ikke handlet om noe annet enn do’s and dont’s, lest med salvelsesfull røst: Beretninger om sult og kulde og samhold og det som nok skulle illustrere livets harde realiteter. Men som allikevel, selv for små tiåringer, føltes falskt og fjernt. Og symbolet på denne litteraturen var Halvor Flodens Fagerlia, skrevet i 1917, utgitt i syv opplag, sist i 1977. Og jeg tviler på at det blir flere.
Vammel nasjonalisme
Skjønt hvem vet? For når Norges nye monstersatsing på barnefilm nå kommer på kino, er det Fagerlia-modellen som gjennomsyrer hele prosjektet, akkurat slik tilfellet var med Kari Vinjes Kamilla og Tyven for tyve års tid siden. Enorme ressurser er brukt på å pynte opp en masse blide sørlendinger i fordums tiders tøy, samt snurre rundt i helikopter over hei og hede i Agder for å klimpre på nasjonalistiske drømmer om enn heroisk kulturarv. Mens historien i seg selv er avspist med smuler.
Barnevandreren har blitt en utrolig intetsigende film, og kritikken retter seg først og fremst mot følgende punkt: Ingen ting skjer, og de hendelsene som litt ad hoc kastes inn, har ingen sammenheng med hverandre – eller historien som sådan. Spenningselementet kan i korthet oppsummeres som “dyr” og vi har vært innom alle de fire store – ulv, bjørn gaupe og jerv – i løpet av den første halvtimen. Men hva er poenget med fare om det aldri får konsekvenser? Hva er vitsen med virkning når det ikke finnes årsak – og omvendt?
Bibelbeltet verdig
Salomonsens manus er altså helt utrolig begredelig, filmspråket like ille. Pregløst, med ukritisk bruk av effekter, slowmotion, zooms og hva annet man måtte finne på der og da. Et ulidelig antall karakterer er kastet inn, ingen viktigere enn andre, i en grøt av halvt engasjerte – helt uengasjerende – skikkelser som svirrer rundt som stivbente promofigurer for et moralsk bakteppe bibelbeltet verdig.
Yohan får en ekstra prikk for å ha lykkes med den jobben det må ha vært å få dette spetaklet på beina i all sin prakt. Men selve resultatet er en hul, platt, sentimental og drepende kjedelig film: Velmenende, pedantisk og lammende utmattende: Dette er klosterskole i filmform
