Film fra Sør er snart over oss igjen. Tuftet på en nobel grunnidé. Men som allikevel har sitt å slite med. Noe er selvforskyldt. Andre ting kan de så avgjort ikke rå over. 

Uansett er mye selvsagt veldig bra. Og vi lot daglig leder Julie Ova, Film fra Sør-ansatt i 10 år, forsvare festivalen

Da braker det løs igjen: Er det noe nytt i år?

–Gallavisningene våre! Det har vi aldri gjort før. Dette blir digitale forvisninger av filmer som skal opp på kino senere i høst. Av og til ønsker man å gå og se film i joggebuksa og slappe av, av og til skal det være en fest. Her er det rød løper og fakler og det hele.

Er ikke Film fra Sør en motvekt mot glamour og gloss?

–Nå gjør vi ikke dette for å få økt oppmerksomhet. Dette er for å ære filmen! Og publikum. Vi opphøyer opplevelsen av å se film.

Aha. Hva er tematisk fokus på festivalen i år?

–Vi har ikke noe egentlig tematisk fokus. Men jeg er veldig stolt over å ha to store gjester. Carlos Reygados, mexicansk provokatør. Han skal blant annet holde tredagers workshop for norske filmfolk. Og så kommer Hirokazu Kore-eda fra Japan med sin Still Walking som jo snart er klar for norske kinoer. I tillegg til den splitter nye Air Doll.

Ja, det er alltid stas med de store kanonene. Men utover det har jo Film fra Sør hatt en tendens til å fylle opp programmet med en del middels bra greier. Er dette bevisst en kvantitet-fremfor-kvalitet festival?

–Det kommer jo an på. Smaken er jo som kjent delt. Vi tenker bredde, men kvaliteten er i høysetet. Det er det vi jobber etter. Hvis du mener du har sett mye dårlig, får du stå for det.

Ja da. Men: Japan/Kina og Iran har tradisjoner på høyde med vestlig film og vel så det. Også er det jo mye franskmenn ute på tur. Men ellers ser det tynt ut?

–Det er jeg ikke helt enig i. Det kommer mye an på produksjonsmuligheter. Og det er klart, hvis vi har fire Argentinske filmer, tar vi heller med den ene Bolivianske filmen enn en femte fra Argentina, så slik sett er vi interessert i bredde. Men bare om det er godt nok.

Er det egentlig noen bedring å spore i Afrika, størstedelen av Asia og Sør-Amerika?

–Afrika sliter. Det er en oppegående filmproduksjon i noen Nord-Afrikanske land, for eksempel Marokko. Og Sør-Afrika er litt på gang…

Er det politiske (korrekte) aspektet viktigere enn det kunstneriske?

–Vår agenda fra starten av var å gi publikum tilgang på en type film vi følte var underrepresentert på norske kinoer. En politisk agenda er vel så nært tilknyttet innholdet at det ikke lar seg skille fra hverandre? Men folk har godt av andre inntrykk.

Har Film fra Sør en oppdragende rolle?

–Nei vet du hva!? Ikke oppdragende. Men vi ønsker å øke mangfoldet.

IKKE MANGFOLD

Og ingen er jo uenige i at det er viktig med mangfold. Og det er jo ikke Film fra Sørs skyld at det ikke lages nok bra film i sør til å fylle en hel festival. Like lite som det er Sørs skyld at de ble kolonisert og dermed fratatt muligheten til selvstendig økonomisk og kulturell utvikling inn i den moderne verden.

Allikevel. Jeg har alltid fått en viss bismak av Film fra Sør. Ikke på grunn av mangfoldet. Snarere det at festivalen egentlig ikke representerer noe særlig mangfold i det hele tatt.

Geografisk sett, ja. Naturligvis. Men trass spredningen, er det ikke akkurat tett mellom åpenbaringene i form av friskhet, annerledeshet eller eksotiske uttrykk. Filmene er tatt opp (og i varierende grad produsert) i sør (eller egentlig alle steder som ikke er “vestlige”), men fremstår ofte som kopier av nettopp vestlig fortellerteknikk, stil, formspråk og innfallsvinkel. Så vel realisme og reinspikka fiksjon har det til felles, at de er mest interessante som metafilm, der de belyser vanskeligheten av å bygge opp en sterk nasjonal filmtradisjon i land uten støtteordninger. Der folk har sett så mye film fra nord at de allerede er så dypt inne i dette paradigmet at de ikke ser det selv.

Som sagt: Dette er ikke et forsøk på å si at det ikke lages god film i sør. Nevnte Iran/Japan/Kina er på høyden og mer til. Og Korea. Men ellers er det tynt. Og Julie selv er inne på det: Hedersgjesten Carlos Reygados er ikke aktuell med noe ny film. “han kommer med gamle filmer. Det er dessverre slik“, sier hun, “at det er langt mellom de virkelig store. Når vi ser etter, er det ikke så mye å ta av“.

REVITALISERING NØDVENDIG

Slik er det i ikke-sør også, selvsagt. Vi har få fyrtårn. Men nivået i farvannet mellom disse er jevnt over ganske akseptabelt. Det er det ikke i Sør. Ikke slik det tradisjonelt har vært fremstilt i Film fra Sør, i alle fall. Og på den måten setter festivalen et trist faktum i relieff: Mesteparten av verden er i en slik forfatning at den kostbare og institusjonskrevende aktiviteten det er å lage film, ikke har forutsetninger for å fungere. Det, kombinert med at massekommunikasjon og global konformasjon robber dem for muligheten til å bygge opp en egen filmtradisjon selv om de økonomiske forutsetningene hadde vært til stede. Et poeng Film fra Sør understreker klart og tydelig – om enn ubevisst. Og de kan uansett ikke ta skylda for hva slags film som lages der ute.

Det som imidlertid er helt og holdent deres ansvar, er hvor mye av det middelmådige – og direkte svake – det er formålstjenlig å vise frem. Og her hadde en mer tilstedeværende selvjustis vært på sin plass. Det lages jo tross alt en håndfull førsteklasses film fra sør. Jeg tror en halvering av titler hadde vært på sin plass. Nitten år er lang tid, og vekst er ikke lenger noe poeng. Kunnskapen i ledelsen er sikkert stor, likeledes kompetansen. Men kanskje egenkritikk burde settes opp som et sidestilt kriterium. Færre og bedre filmer. Eller motsatt: At Iran/Tyrkia/Korea/Japan/Kina ble vraket helt. Så kunne de filmene som allikevel vises på kino få være nettopp ordinære kinofilmer. Og denne festivalene fikk underdogene ha for seg selv.

Slik festivalen er nå, fremstår den som forvokst, utydelig og preget av tilfeldigheter. Nitten år er lang tid, og konseptet Film fra Sør burde revitaliseres ettertrykkelig. Slik at vi til 20-års-jubileet får en festival som ikke bare var viktig. Men faktisk skikkelig bra.