Geografisk verdinøytral kino som følge av globaliseringen? Tvert imot og langt ifra!

For øst er øst og vest er vest. Denne helgen får vi to filmer like så amerikanske som cowboyer i en Cadillac. Og to asiatiske motstykker som med viten og vilje legger et verdenshav mellom seg og sine underholdningsorienterte motsetninger fra Hollywood. Men hvem er best?

Ja, for det første er det jo ikke slik at ulike foranledninger og forskjellige fokus gjør én type bra og den andre dårlig. Men likevel er det påfallende. Eller like mye: Det er påfallende hva slags film distribusjonskontorene velger å sette opp. For det lages jo alvorlig film i statene og komedie sørpå også. Men uansett:

Funny People er en film av og om comedians. Som vi etter hvert vet – alle artigkara fra Unaiten har jo begynt karrieren med stand-up. Se på Woody Allen i Annie Hall. Akkurat samme greia på 70-tallet. I Funny People får vi en innside-rapport fra miljøet. Og det er stor stas. Judd Apatow er tilbake med en hestekur mot høstdepresjoner i form av stram humor og sårbare mennesker.

Og så er det en udelt glede å reintrodusere Woody Harrelson! Tilbake i rollen som gjorde de vindskjeve øynene og skakke geipen hans til allemannseie på starten av 90-tallet: Omreisende mordmaskin i en parallell, populærkulturell virkelighet. I Zombieland! Som tar slasherfilm-moderniseringen et langt skritt videre. Dawn of the Dead og Shawn of the Dead var begge pastisj/parodier som føltes ganske daterte alt da de kom. Zombieland er et langt skritt til siden, inn i en mer forutsigbar og veldig mye morsommere sfære.

Det var de to filmene som bare kunne vært laget under Calefornias vaiende palmer og stabile solskinn. Soraya M. er også fra et godt og varmt sted. Men denne skillingsvisa fra det iranske ørkenlandskapet er av den sorten som selv den mest sleazy Hollywood-produsent fra den glade gullalderen ville kvidd seg for å ta i. Mange filmforbrytelser har vært begått i realismens navn, men dette er noe av det mest graverende.

Derfor er det godt at siden behovet for sosial skildring fortsatt er så sterkt i verden utenfor Europa og USA, finnes det folk som gjør jobben ordentlig (selv om regissørene er vestlige, det skal sies). Machan er en påfallende film som sikkert kan leses på mange måter. Jeg har gjort det på mitt sett i anmeldelsen, men se den selv. Dette er en tilsynelatende såre enkel, men samtidig bemerkelsesverdig flertydig film.

Og siden vi har to sjangersmarte underholdningsbomber fra The land of the Free vs. to blodalvorlige wake-up calls fra andre siden kloden, hva passer vel bedre enn å balansere dette med Forvikling, en fransk liten luring, geografisk plassert midt mellom. Geografisk og artistisk, får man nesten si. Mindre moro en Sandler, mindre sant enn Machan. Ikke bråkete, ikke lavmælt. Ikke farlig, ikke feig. Middels som Middelhavet.

Og balanserer slik sett en riktig interessant filmuke helt perfekt.